Den gangen jeg startet på knekkebrødkuren var det morsomt å veie seg i starten. Det forsvant en del kg med engang, men så stoppet det litt opp. Det gikk veldig seint og til tider sto jeg helt stille. Panikken kom litt snikende, tenk om jeg ikke klarte kravet Voss hadde satt til meg. Jeg var så nærme målet mitt samtidig som det virket så langt borte. Jo nærmere jeg kom dagen, jo mer ønsket jeg det. Dette var siste utvei, siste sjansen, det bare måtte fungere. Jeg klarte 1kg over kravet, og jeg pustet lettet ut. 

Det å veie seg etter operasjonen var fryktelig morro. Det forsvant flere kg i uka, og for hver gang jeg gikk på vekten, morgen eller kveld, tikket tallene nedover. Jeg tenkte som så at jeg ville "nyte" det så lenge det varte. Den første tiden raser man ned, så stopper det litt opp. Det er veldig vanlig at man stopper litt opp etter 3 måneder. Det er iløpet av de månedene man går mest ned, på kortest tid. 

Den siste stunden har jeg gjerne stått stille, gått litt opp, for så å gå ned litt igjen. Om det bare er 0.1kg eller 2kg, spilte nesten ingen rolle. Selfølgelig var det mye mer stas når det var kg det var snakk om, men jeg var og er forberedt på at det går senere nå. 

Jeg meldte meg på slankekrigen på babyverden. Hvorfor ikke slanke meg sammen med flere, få motivasjon fra andre og ikke føle seg alene oppi dette. Mot slutten ble det egentlig bare mer stress. Aldri har jeg fokusert så mye på vekten noen gang, og det var veldig stressende. Jeg bestemte meg derfor for å ikke være med igjen. Jeg vant slankekrigen, så stresset "lønnet" seg jo :p Da jeg ble spurt om jeg ikke ville være med igjen, tenkte jeg at det var sikkert bare jeg som hadde overdrevet litt. Krigen denne gangen har ikke holdt på lenge, bare 1 måneds tid. Nå har jeg trukket meg! 

Jeg kjente jeg ble kvalm bare ved tanken på å veie meg, jeg ble stresset av å se vekten hver dag, jeg hadde absolutt ikke lyst å veie meg! Jeg er konstant sliten og jeg har ikke lyst til noen ting. Etter imorgen blir vekten pakket bort. Jeg skal på 6 måneders kontroll i mars, så jeg får se om jeg klarer å la den ligge til den tid ;)

Jentungen tar alle kreftene mine. Hun har tydligvis en fryktelig dårlig periode (som har vart fryktelig lenge), sover nesten ikke om nettene, pappan får ikke lov å gjøre noen ting, er kun mamma som er god nok. Her en dag hadde hun vært på do, også ville hun ha hjelp. Det er jo helt greit egentlig, men jeg var på jobb. Hun ble sittende i 30 minutter på do fordi hun ville jeg skulle komme hjem for å hjelpe henne. Pappan fikk absolutt ikke lov. Isteden for å ramse opp hva han ikke får lov til, er det bedre å ramse opp det han får lov til: ingenting! Vi har prøvd alt jeg kan tenkte på, så nå har jeg ringt helsestasjonen for råd. Helsesøsteren skulle ringe meg tilbake, noe hun ikke har gjort enda, men skal gi henne litt mer tid. Jeg vet ikke hva hun kan gjøre, men kanskje hun har noen gode råd som kan hjelpe henne. Nå tar vi nemlig imot alle mulige råd. Sånn som det er nå kan vi ikke ha det lenger. Hun tar alle kreftene mine, men utenom henne så skal man ta seg av huset, middagslaging, ærend og jobben. Jobben min i seg selv er energislukende. Jeg har mest lyst til å legge meg i senga, sove i hundre år og håpe at det hjelper. 

Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta B12 sprøyter, men av legen min fikk jeg kun piller. Jeg skulle liksom få mer energi av de, men hvor energien tok veien lurer jeg veldig på. Den kom iallefall aldri frem til meg. Kanskje pillene faktisk ikke fungerer og da må jeg jo ha de forbanna sprøytene likevel... For et styr :p Får gi det litt mer tid før jeg tar kontakt om å få sprøyter likevel :)