Et langt innlegg

Dette er et veldig langt innlegg... Orker du ikke lese sånne ting, kan du la være. Jeg måtte bare lufte noen av tankene mine, og derfor kan kanskje innlegget virke litt rotete. 

                                              ________

Datter. Søster. Kone. Mamma. Tante. Svigerinne. Tante- og onkelbarn. Barnebarn. Søskenbarn. Svigerdatter. Vektoperert. Det er det jeg er. Jeg var alle de andre tingene før vektoperasjonen også, nå har jeg bare fått en ny sjanse her i livet. Hvorfor skal det gjøre meg til et dårligere menneske?

Stadig undrer jeg meg over verden vi lever i. Vi lever faktisk i 2012. Man ville trodd at folk ikke var så dømmende? Jeg blir iallefall sjokkert over hva folk kan lire av seg. Både før og etter operasjonen min har jeg lest mye om vektoperasjoner. Jeg ville være så forberedt som jeg kunne, og jeg vil fremdeles lære mer. Forstå mer. Jeg kan ikke komme unna alle de negative innspillene til folk. Det finnes et hav av diverse diskusjonsforum, og alle har sine meninger. Hva synet på overvektige og vektoperasjon er, er det ingen tvil om. Det er så mange som ser så ned på dette. Er det virkelig så tabu?

Enkelte mener at dette bare er latskap, selvvalgt og en enkel utvei. En enkel måte å kvitte seg med "problemene". Noen uttaler seg som om de vet alt om overvekt og slanking, men sannheten er at de vet fryktelig lite.

Hvorfor er alle overvektige late? Hvorfor spiser ingen overvektige sunt? Hvorfor trener ikke overvktige mere?Det er jo bare å...... Dette er gjerne det som først blir sagt av de mange negative menneskene der ute. Hvis det bare var å gjøre sånn, hvorfor går man ikke ned da? Hvorfor skjer det ikke forandringer?

De fleste overvektige er eksperter på slanking. Iallefall de som virkelig har gått inn for å gå ned i vekt. De finner alle mulige kurer, dietter, fremgangsmåter og alt annet viss vass. Jeg har som tidligere sagt prøvd så og si alt. Jeg hadde ALDRI fått denne operasjonen om jeg ikke hadde prøvd på egenhånd.

Jeg lager så og si aldri fabrikat mat. Her vil jeg lage alt fra bunnen av, så lenge det lar seg gjøre. Ikke kun fordi det er sunnest, men fordi jeg er glad i å lage mat. Jeg syns det er morro å prøve nye ting. Lage nye ting, oppdage nye ting. Når man lager maten fra bunnen av, slipper man alle disse tilsatte tingene, maten blir sunnere bare av det. Jeg har vært innom diverse aktiviteter, jeg har barn nå, jeg har ikke mulighet til å bare ligge på en sofa å spise godteri til frokost, lunsj, middag og kvelds. Ikke at jeg gjorde det før heller. Det er ikke så stor forskjell på kostholdet mitt og en normalvektig sitt.

Jeg valgte ikke da jeg var lita, at overvektig det var det jeg skulle forbli. Forble jeg det, kunne jeg jo bare fortsette å bli mobbet. Folk som trodde de hadde rett til å få meg til å føle meg som et null, ville få lov. Jeg ville slippe å ha mange gode venner på skolen, jeg ville slippe å bli valgt først på lag. Jeg ville bare være. Være et overvektig mobbeoffer. Det var selvsagt det som var min drøm!

Kødder dere eller!!?

Ingen hadde rett til å tro de kunne mobbe meg hver dag. Ingen hadde rett til å ødelegge selvtilliten min. Ingen hadde rett til å få meg til å tro jeg ikke var verdt noen ting. Likevel var det mange som tenkte at de hadde den retten. Tror folk at man får det lettere med å forandre på vektproblemer hvis noen plager oss med det? At vi da tenker: Hjelpes, jeg må jo bare ta meg sammen nå. Det er jo bare å gjøre sånn og sånn.
Nei. Helt feil. Vi har jo prøvd!

Det gjør jo saken bare værre. Mange stenger seg inne. Noen tyr til trøstespising til og med. Noen slutter kanskje å spise og får et enda værre utfall.

Hvorfor kan ikke vi som har prøvd så lenge få den siste sjansen? Ja, for meg så er det en siste sjanse. Man velger ikke en vektoperasjon fordi man bare ikke gidder å prøve mer selv! Man velger det fordi det er siste utvei.

Vektoperasjoner er et fantastisk tilbud. Det er et fantastisk verktøy for de som ikke har noe valg lenger. At det er lett, må folk lenger ut på landet med! For det er alt annet enn lett!!

Det er ikke bare å si: Jeg klarer ikke slanke meg, jeg vil ha en operasjon. Takk, hadet bra.
Man må vise at man har prøvd. Man må vise at man har tenkt igjenom. At man klarer kravene som stilles til deg.


De vanligste kravene er:

• Du har en BMI på 40 eller mer,
• Du har en BMI på 30 eller mer, kombinert med ett eller flere fedmerelaterte helseproblemer (for eksempel diabetes type-2, hjerteproblemer, ledd problemer, søvnapné og så videre).
• Du har tidligere forsøkt å gå ned i vekt med medisinsk oppfølging, for eksempel ved hjelp av kostholdsendringer, mosjon og legemidler, men har ikke klart å oppnå et varig vekttap.
• Du har ingen andre sykdommer som overvekten skyldes (for eksempel hormonsykdommer).
• Du er villig til å gjøre en livslang innsats med oppfølging og følge omfattende instruksjoner om kosthold og mosjon samt medisinske retningslinjer.
• Det finnes ingen medisinske eller psykologiske hindringer for narkose eller operasjon.
• Du har ingen problemer relatert til alkohol- eller narkotikamisbruk.
• Gå ned kirurgens vektkrav.

Før min operasjon måtte jeg gå på diett i 2 måneder. Prøv å lev på 700 kalorier hver dag, i 8 uker! Det er tøft! Energien forsvinner, hodet og kroppen henger ikke med på slutten. Du er nesten energiløs, men trene må du. Du skal trene før operasjonen, du skal komme godt i gang. Her hjelper det ikke å ha en dårlig dag, den energien du eventuelt har, den skal brukes på å forbrenne!

Du skal ike kunne unna deg noe, for du skal leve strengt. Har du brukt opp dine 700 kalorier før middag, ja da får du spise grønnsaker og drikke vann resten av dagen da. Du skal ikke over!

Dagen etter operasjonen kan du drikke. Vet du hvor mye? 3 dl vann! I SMÅ slurker. Jeg fikk et lite medisin beger, fylte det til det rommet 30 ml. Det lille begeret holdt lenge! 1 ts drikke her og 1 ts drikke der. Drikker du for mye på en gang, eller for fort etter hverandre, ja da får du smerter sendt fra helvete! Glemmer du deg en gang, så er det liten sjans for at du gjør det igjen! Det hjelper ikke om du er så tørst at du kunne drukket et hav. Du har ingen sjans til å drikke mer en 1 ts om gangen. Dagen etter må du få i deg 1 liter vann. Spiller ingen rolle om du er så tørst nå heller, du får ikke dette i deg på kort tid. De fleste klarer ikke 1 liter 2 dager etter operasjonen en gang.

Du har luftsmerter. I mage, rygg, ben og armer. Det varierer veldig fra person til person, men luftsmerter er der. Det hjelper å gå, men det er begrenset for hva du klarer så tidlig. Noen klarer dette kjempe raskt, andre (sånn som meg) er rimelig ødelagt, har for lav blodprosent og føler seg rett og slett påkjørt! Nå blir du sendt hjem. Nå står du alene. Her er det ingen sykepleiere eller leger som sjekker deg. Ingen som følger med a du får i deg nok, gir deg intravenøst om nødvendig, ingen som kan svare eller hjelpe deg når du trenger det. Nå skal du lære å leve ditt nye liv. Det er nå det starter.

2 uker på suppe, yoghurt og ernæringsdrikke. Frokost, lunsj, mellommåltid, middag, mellommåltid og kveldsmat. Du blir dritt lei kan jeg love. Da et det ekstra hardt, siden man ikke kan spise noe som helst annet. Etter dette blir det to uker på most mat. Du må prøve deg frem på alt, for nå er det mye magen din ikke tåler. Du kan jo tenke deg hvor delikat most mat ser ut.... Det ser til tider fryktelig ut og det er ingen ting å tygge. Likevel er du super happy for å slippe flytende.

Etter en måne kan du spise normalt. Nå feiler man gjerne enda mer. Du tar et par gafler ned pølse og potetmos, spiser sagte og godt. Så tar det et par minutter: du tror du dør. Du føler du må kaste opp, du blir svimmel, kvalm, du får vondt, du tør ikke bevege deg, snakke, så vidt puste. Kjempe deilig! Jeg spiser ikke potetmos messer første. Det er grønnsaker, frukt og mat magen rett og slett ikke takler. Dette vet man ikke før man har prøvd, så man må bare gi det et forsøk.

Du klarer gjerne ikke få i deg så mye mat du skal, og formen din kan være litt dårlig, men med tid lærer du deg hvordan man skal leve sitt nye liv.

Du kan få servert favorittretten din, du må velge om du vil spise poteter, kjøttet, grønnsakene eller noe av det andre. Du spiser mindre enn et barn. Du må bruke evigheter på å spise, så maten er gjerne litt kald før du er ferdig. Du får rett og slett en smaksprøve på middagen, du får ikke spist det du ønsker. Er det noe som er ekstra godt, kan du bare glemme å smake bare litt til. Er det fult, så er det fult :)

Men, alt dette er så verdt det!! Jeg angrer ikke et sekund på valget mitt. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om andres meninger. Jeg har hatt folk nærme meg som har sagt sine meninger, som ikke har vært av det støttende slaget, men likevel kunne det ikke brydd meg. Ingen kan sitte å si hva jeg vil føle etter en sånn operasjon. Ingen kan fortelle meg hva jeg vil bli misfornøyd med. Dette er mitt liv, jeg må leve det, jeg må ta ansvar for mine handlinger, og for mine feil. Jeg må stå for det jeg velger.

Jeg står for mitt valg om en vektoperasjon. Dette var noe jeg ville, dette er noe jeg er glad for at jeg gjorde. Ingen kan noen gang forandre på mine tanker på det her.

Hva alle andre måtte mene, men i vei. Men ikke tro dere vet alt. Dere vet iallefall ikke mer om oss enn hva vi gjør selv. Vi må få bestemme over oss selv, og vi må få velge selv hva som er rett for oss.

Hvorfor skal man skjems over valget man tar. Jeg syns de overvektige som tør å ta sånne store valg er tøffe! De har innsett at de ikke klarer det selv. De har oppsøkt hjelp. De har tatt et enorm stort valg. Vær stolte over dere selv og valget deres! Det er jeg!

Min historie

Tirsdag 4 september, kl 11.30 annkom jeg Sola flyplass. Flyet mitt gikk 12.30, men man må jo være en timestid før avgang. Jeg skulle reise alene, noe jeg ikke var videre glad for. Jeg har aldri likt å reise til store steder helt for meg selv, men kabalen med gikk ikke opp hvis mannen skulle blitt med meg.

Jeg overtalte meg selv med at jeg tross alt bare skulle gå av flyet, finne en buss til byen og så bare vente på toget. Det var da ikke noe problem. Likevel syns jeg ikke det var noe gøy, men jeg er tross alt stor jente, så jeg bare måtte klare det :)

Da flyet landet litt før 13.00 var det å komme seg ut å vente på bagagen. Den kom relativt kjapt, og i det jeg gikk ut til bussen så jeg at det skulle gå en akkurat nå. Tenkte at jeg da måtte vente til nestebuss, men da jeg kom ut spurte en mann meg om jeg ville være med :) Hurra, det ville jeg, så jeg kom meg rett på bussen. 

22 minutter senere går jeg av bussen i Bergen. Siden jeg har så god tid går jeg rundt og inn på togstasjonen. Jeg finner meg en benk og får satt meg godt til rette. Her må jeg vente i 2 timer. 

Hva i alle dager skal man finne på når man har to timer da…. Først satte jeg musikken på, lente meg tilbake, slappet av og bare kikket på folka. Noen ganger er det ganske behagelig, bare sitte stille for seg selv, høre på god musikk og bare være. 

Jeg leste litt i boken min, men jeg nærmet meg farlig slutten, så jeg lukket den igjen, slang opp macen og så satte jeg på en episode av The listener. Nå var klokken blitt litt over tre. Jeg hadde fremdeles en time på meg, så jeg tok en tur på deli de luca, kjøpte meg en kaffe mocca og litt lasange. Dette ble mitt første måltid denne dagen. Jeg var så nervøs for hva vekta ville si på sykehuset, at jeg ikke klarte å spise. Da klokken tikket mot tre, kjente jeg sulten ta skikkelig tak. 

Jeg fikk en kvart boks med lasange, og spiste ikke halvparten engang. Fremdeles litt nerver :) Jeg så en episode til med the listener, spiste og koste meg. 

Klokken var nå blitt fire. Om ti minutter skulle toget mitt gå. Jeg pakket sammen tingene mine, tok kofferten og vandret bort til toget. Nå hadde jeg 1 time og 16 minutter på toget, så jeg fant igjen frem boka mi, leste litt og hørte litt mer på musikk.

Da jeg går ut av toget på Voss høljer det ned! Typisk, tenker jeg. ikke har jeg regnjakke eller paraply. Jeg tar hetta på hodet og triller i vei. Heldigvis pøset det ikke så ned lenger, men jeg ble likevel kliss våt på beina. Ikke så rart når man bare har tøysko på ;) 

Jeg var på sykehuset kvart på seks. Da jeg kom opp til sykeuset gikk jeg saaaaaakte mot hovedinngangen. Jeg gikk inn på toalettet, gikk på do, og så så jeg meg i speilet. Inni meg tenkte jeg på hva jeg var i ferd med å gjøre. Om 14 timer lå jeg på operasjonsbordet. Nå var dagen min straks kommet. Om 5 minutter skulle jeg melde min ankomst i 4 etg. Om 5 minutter blir alt satt igang. Jeg pustet godt ut, følte meg klar for alt som skulle skje, jeg håpet bare at vekta ikke hadde tullet med meg hjemme. 

Jeg ble møtt av en hyggelig dame, sa hva jeg het, og jeg ble vist inn på rommet. Hun fortalte meg hva som ville skje iløpet av kvelden og morgendagen. Jeg ville få veneflon og antibiotica iløpet av natten. Nattevakten ville vekke meg kl 6 for å klargjøre meg til operasjonen. Hun skulle bare gå å skrive meg inn, så skulle vi gå å veie meg. 

Jeg ble stående på rommet mitt, kikke ut over Voss, kjente sommerfuglene i magen. Tenk om jeg ikke har gått nok ned!? Tenk om de faktisk da bare sender meg hjem! Tenk om jeg ikke har klart de 8 kiloene likevel!

Jeg tok av meg sko og sokker, fant nye og stappa beina i tøflene mine. Jeg vil ikke ha de våte skoene på meg i kveld, tenkte jeg for meg selv. Jeg vil være her!

Vi gikk, tok trappene ned, ventet mens hun fant nøklene, gikk inn, tok av tøfler og sokker, gikk på vekta og ventet! Som jeg trodde, jeg hadde gått ned 9 kilo. Jeg ville ikke bli sendt hjem pga vekten. Jeg følte meg så mye lettere, pustet ut og var nå iallefall klar for det som skulle komme.

Jeg ble spurt om kveldsmat, jeg sa ja takk til knekkebrød og vann. Hun så litt rart på meg "vann? knekkebrød?" Kanskje de trodde jeg skulle ha et siste herremåltid :) Jeg fikk iallefall et glass vann, og to knekkebrød, et med gulost og et med en fantastisk skinke! Den var sinnsykt god, angret plutselig litt på at jeg spiste det først, hehe

Jeg satte meg i tv stuen. Jeg kunne jo ikke sette meg eller legge meg i sengen før jeg hadde dusjet, og etter jeg hadde dusjet kunne jeg ikke gå ut av rommet, så det ventet jeg lengst mulig med. Jeg satt alene i tv stuen, bladde gjennom nrk1, nrk2 og tv2. Ikke akkurat stort utvalg, men jeg fant da litt. Det var tross alt tirsdagskveld på tv2 :)

I ti tiden kom nattevakten å satte veneflonen på meg. Akkurat når antibioticaen kom, er jeg faktisk litt usikker på. Men, den kom en eller annen gang før operasjonen :p Jeg kjente sommerfugler i magen, og dette var ikke av redsel, men av glede. Jeg gledet meg virkelig til operasjonen. Jeg gledet meg til mitt nye liv skulle starte. Jeg prøvde å kjenne etter til redsel, usikkerhet eller tvil. Jeg kjente ingenting. Jeg fant ingenting. Jeg var klar! Jeg har ventet på dette. Jeg har vært bestemt på dette så lenge. Jeg gledet meg! 

Jeg fikk sovepille da jeg la meg, for jeg sover ikke hvis jeg gruer eller gleder meg til noe som skal skje dagen etter. Jeg satt på en episode til av the listener, så den og så la jeg meg. Jeg sovnet kjapt!

Kl 06.00 kom nattevakten. Hun sa jeg bare kunne ligge stille mens hun ordnet det som skulle ordnes. Hun barberte magen min og ordnet andre ting som jeg ikke klarer å huske skikkelig. Jeg tuslet så ut på badet og vasket meg. Jeg fikk ikke lov å dusje siden det ville åpne porene på magen, og da ble det større fare for infeksjoner etc. 

Litt før 08.00 kom en hyggelig dame igjen inn på rommet mitt. Spurte om jeg var klar, og gjett om jeg var! Jeg fikk sånne blå plastikk sokker på beina før jeg gikk inn på operasjonsrommet. Der hilste alle så hyggelig på meg, forklarte vennlig hva som skulle skje og hvordan. Jeg fikk legge meg på senga, og jeg fikk hette på hodet. Jeg skulle få veneflon i den andre hånden også, men jeg rakk abre å få med meg at noen tok meg i hånden og fant frem veneflonen. 

Jeg husker jeg våkner så vidt da de triller meg inn på oppvåkningsrommet. Jeg husker jeg spør flere ganger om alt gikk bra. Jeg får til svar at alt gikk som det skulle. Innerst inne var jeg redd for at da de først var kommet på innsiden, ville det dukke opp noe som gjorde at operasjonen ikke kunne gjøres. Jeg var ikke direkte redd for dette dagen før, for jeg tenkte at det var veldig liten sjans, men da jeg våknet tenkte jeg tydligvis på dette igjen. Jeg sovnet igjen, etter å ha sagt jeg var fryktelig tørst. Jeg hsker jeg fikk en svamp stappa inn i munnen :p

Mitt første døgn var absolutt ingen fest! Mannen min hadde ringt for å høre hvordan det hadde gått. Han fikk litt onformasjon og beskjed om å ringe i 2-3 tiden hvis han ville snakke med meg. Rett før dette hadde prøvd å få meg opp av sengen. Jeg ar superklar! Kroppen min var absolutt ikke superklar! Jeg setter meg opp på sengekanten, får beskjed om å sitte der litt først. Det går bra, jeg føler meg klar for å sprette ut av senga, så slår det meg hardt! Jeg blir uvell, svimmel, føler jeg må kaste opp. Jeg sier nettopp dette, damen finner et "spybeger" til meg, før jeg vet ordet av det hører jeg: Lavt blodtrykk! Hun har blodtrykksfall. Legg henne ned med engang!

Jeg kaldtsvetter, det renner av meg, de legger meg ned, hever beina mine, henger over meg, finner kald våt klut til panna mi. Jeg føler meg helt borte. 

Etter en god stund vil de igjen prøve, men det samme skjer, og jeg blir lagt rett ned igjen. Samme prosedyre skjer på nytt. Dette skjer også noen ganger mens jeg bare ligger i sengen. Det er ikke så alt for mye de kan gjøre, men de gjør det de kan for at jeg skal ha det godt. Jeg sovner igjen. Jeg våkner litt her og litt der. Føler meg helt borte, og føler meg ikke helt god.

Nattevakten kommer, ei dansk dame som aldri hadde vært der før. Hun forsto virkelig ikke hva jeg sa alltid. Noe jeg syns var fryktelig irriterende. Da klokken ble kvart på tolv om natten måtte jeg tisse. Iløpet av de siste timene hadde formen min kommet seg betraktelig. Jeg ville prøve å gå på toalettet som var vegg i vegg, trodde jeg.

Dansken spør om jeg vil tisse? Den er grei. Hun forsvinner og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Hun kommer tilbake med et bekken! IKKE FAEN!!!! 

Det der skjer ikke! sier jeg. Det kommer ikke på tale!

Ja men, sider dansken, du klarer ikke stå eller gå.  

Jeg føler meg mye bedre. Jeg vil iallefall prøve!

Nei men du skjønner da det at det ikke går, det er alt for langt til toalettet.

Jeg blir rett og slett fra meg. Jeg kjenner tårene presser på. Jeg er ikke invalid, tenker jeg. Jeg er et menneske med rettigheter. Jeg må da få lov å prøve, jeg nekter å ligge i en seng å tisse. Jeg vil opp av denne jævla senga, jeg vil reise meg, jeg vil gå på do! 

Tårene kom, og dansken kom med dostol. Først tenkte jeg at hun kanksje ville trille meg inn på toalettet. Men neida. Det var ikke planen hennes. Hun mente jeg skulle sitte å tisse akkurat der hun plasserte stolen. Jeg følte hun tråkket meg ned. Jeg følte hun ikke ville la meg være friskere enn hva  som passet henne. Jeg ville ikke gå på do i et rom med flere pasienter. Jeg ville ikke tisse forran henne og den andre nattevakten! Jeg ble sint, lei meg, såret og forbanna på engang, men jeg måtte jo tisse. Jeg hadde ikke mye valg. Jeg kunne jo ikke akkurat rive ut alle ledningene som var på meg å løpe ut heller. 

Jeg reiser meg, fortere enn hva danskene ville jeg skulle, setter meg på den forbanna dostolen, og der sitter jeg! Bare det å sitte var så deilig. Danskemannen går, og danskedamen står igjen. Jeg syns det er vanskelig å tisse når andre hører på meg, iallefall ser på meg! Etter litt går det, jeg tisser. Herregud så deilig! Danskedama maser på meg. Er du ferdig? Du må bli ferdig, kan ikke sitte sånn så lenge. Blablabla. Jeg ble sittende ganske lenge, tisset to ganger og hadde ingen hast med å bli ferdig. Jeg tror jeg gjorde det litt på trass. Da hun gikk sin vei, tørket jeg meg, gikk tilbake til sengen, vasket hendene med en klut jeg hadde fått, også la jeg meg igjen. Jeg lå våken en time før jeg sovnet. Jeg ville ikke snakke eller se den dama mere, så jeg lot som jeg sov hver gang hun kom bort. Jeg sov en time, var våken en time, sov en time, og sånn fortsatte det helt til nest morgen.

Denne morgenen ble jeg vekket av en kjempe herlig dame. Hun spurte om jeg ønsket å prøve å stå opp litt, gå på do, vaske meg litt og komme meg opp på rommet mitt. Halleluja!!! Gjett om jeg ville.

Jeg gikk ut av senga igjen, noe som var fantastisk deilig. Toalettet lå vegg i vegg med rommet, så det var ikke lange stykke å gå. Hun fant frem kluter, håndler, skjorte og tannbørste til meg. Hun skulle fikse sengen min mens jeg vasket og ordnet meg. Jeg måtte bare ta den tiden jeg trengte. Jeg kan ikke forklare hvor mye friskere jeg følte meg etter en skikkelig vask.

Da jeg endelig var kommet opp på rommet mitt, følte jeg meg straks mye bedre. Jeg følte en mer ro siden jeg hadde rom med utsikt over Voss og vannet. For ikke glemme alenerom! Alt var så mye roligere og behageligere. Pleierene der oppe var også så mye roligere. De kom inn av og til, spurte hvordan det gikk, oppfordret meg til å bevege på meg, ga meg medisiner og alt jeg trengte. Jeg fikk vasket håret og med ett følte jeg meg tusen ganger bedre.

Jeg orket å gå litt rundt, satt i tv stuen, og snakket med noen av de andre som var der. Jeg følte jeg bare ble bedre og bedre. Pleierene forstyrret meg akkurat passe jeg fikk gjøre som jeg ville, og jeg følte jeg var meg selv igjen.

Jeg endte opp med ca 14 stikk i armene mine. Alle veneflonene jeg fikk, måtte ut etter en runde med intravenøst. Armene mine hovnet opp, ble røde, stramme, harde og vonde. Det svidde i armene mine, jeg kan love at det ikke var mye godt. Det ble derfor mye stikking i armene mine, og siden ingen fant årene mine, måtte de ringe til anestesifolk istede. Det var fryktelig mye frem og tilbake, mye vondt, men ikke så ille at man angret :)

Da fredagen kom var det mye frem og tilbake om jeg fikk reise hjem. Jeg hadde blødd mer enn det som var normalt. Drenet ble derfor ikke fjernet med det første. Jeg syns det var fryktelig trist at jeg måtte bli en dag til. Jeg hadde gledet meg til å reise. Slippe ut av sykehuset, komme hjem til svogeren og svigerinnen min, ha en rolig kveld og natt før jeg skulle fly hjem på lørdagen. 

Blodprosenten min var ganske lav på fredag, så jeg fikk en pose blod. Da jeg skulle ha pose nr to, hadde jeg selvfølgelig fått en reaksjon, så den andre posen ble uaktuell. Etter mye frem og tilbake mellom Haukeland og Voss, ble de enige om at jeg kunne reise, hvis jeg lovet å gå til legen på mandag for å måle blodprosenten igjen. 

Jeg hadde plutselig litt dårlig tid, men jeg fikk dusjet, fjernet plaster og dren, ordnet meg, pakket, bestilt taxi og kommet meg på toget. I bergen ble jeg hentet av svogeren min. Vi reiste på apoteket for å hente somac, fragminsprøyter og noen proteindrikker. 

Jeg fikk servert suppe da jeg kom, og ikke lenger etterpå ropte senga. Jeg sovnet med engang jeg la hodet på puta. Morgenen etter ble jeg vekket rett før halv ni. Jeg drakk litt proteindrikk før jeg tok meg en tur på badet. Slag i slag gikk det, og kl 13 var jeg hjemme hos meg selv igjen. Det var så utrolig deilig å se mann og barn igjen. Jeg var ikke så lenge oppe før jeg la meg en liten stund. Jeg va tross alt fremdeles ganske sliten. Lørdagskvelden ble litt kort, men det var godt å få ligge på sofan med mannen ved min side:)

På søndagen hadde jeg meg en liten tur på legevakta. Jeg ble plutselig veldig svimmel, uvell og kvalm. Jeg mistet følelser i armer, ben og i hodet. Fremdeles var blodprosenten litt lav, men jeg måtte ta flere prøver dagen etter hos fastlegen. Alle blodprøvene jeg tok på mandagen var fine, men fremdeles var blodprosenten litt lav. Man må bare ta tiden til hjelp. Jeg har tross alt vært gjennom en stor operasjon og det er ikke så enkelt å få i seg alt man skal på en to tre.

Jeg lærer meg det, og jeg har funnet ut hva som fungerer for meg. Jeg har god tro på at formen min skal bli bedre og bedre for hver dag som går. 

Jeg ser mer eller mindre mishandlet ut på armene, men det forsvinner vel med tiden det også :)

1 uke med minimage

Jeg våknet idag å tenkte. - I dag er det faktisk en uke siden! Så fort det har gått. Skal fint klare en uke til på fytende da!

Operasjonen gikk kjempe fint, akkurat sånn som kirurgene hadde planlagt. Jeg fikk sjefskirurgen, og var igrunnen komfortabel med det ;) Samme dagen som operasjonen gikk ikke like greit. Det tok et døgn før jeg fikk lov å reise opp til rommet mitt igjen. Hele operasjonshistorien og sykehusoppholdet  kommer litt senere :)

Jeg hadde jo veie dager på fredager, men siden operasjonen var på en onsdag, er det selvfølgelig den dagen jeg fortsetter med. Guess what?! Idag er min første veiedag med minimagen min!

Vekt start: 123.3
BMI start: 44.23

Vekt nå: 108
BMI nå: 38.73

MINUS: 15,3KG

Jeg kan godt si jeg igrunnen er fornøyd med det altså :)

Mat har fått en helt annen betydning. Denne uken har jeg ikke spist fordi jeg har så lyst på noe, jeg har spist for å overleve! De sendte meg hjem fra sykehuset med lav blodprosent, på slndagen var jeg svimmel og kvalm, mistet følelser i armer, ben og hodet. Det ble en kjapp tur på legevakta, han kunne ikke ta alle prøvene han ønsket, så siden jeg skulle tilbake til legen dagen etterpå, skulle jeg ta de da. Alle prøvene var fine, men blodprosenten var fremdeles litt lav. Jeg har vær veldig sår i halsen etter slangen jeg hadde, så det å drikke har vært ganske ubehagelig. Jeg har også følt at det har stoppet opp, før det går videre. Noe som er helt normalt! Man må bre vende seg til ting :) 

I går var min første skikkelige gode dag! Jeg klarte til og med å støvsuge litt, vaske av stuebordet, legge på ny duk, og vaske litt gulv. Hvor lang tid jeg brukte på dette, det er min hemmelighet, haha. Det gikk ikke akkurat reserfort. Poenget var likevel at jeg klarte det. Jeg satt mer elle mindre i sofan (tidligere har jeg jo lagt) hver gang jeg satt. Jeg er fremdeles litt vimsete i hodet mitt, men alt kommer seg ganske så bra nå.

Jeg fikk litt småproblemer da jeg spiste litt suppe. Jeg hater igrunnen posesupper (ikke så rart siden det er fabrikatmat), men det hender det finnes en som er god, problemet er at jeg har ikke truffet mange av de :p Jeg kommer derfor til å lage suppene mine selv. Akkurat sånn som før. Jeg bare tar en runde med stavmixer, så blir den så fin og glatt :) Idag skal jeg ha gulrotsuppe, gjett om jeg gleder meg! Blir uten gulrotbiter og kylling da, men det tror jeg skal gå bra :)

Nå skal jeg spise frokost, yoplait yoghurt og... ja, bare det igrunnen :) Bruker ganske lang tid på det, så skal jeg rekke alle måltidene mine idag, så er det bare å sette igang :) 

Gastric Sleeve

Det er mange som ikke vet hva disse operasjonene egentlig går ut på. Det er nok en stor grunn til alle fordommene som er ute å går. Jeg syns det er trist, at så mange føler de må holde det litt sjult, for tenk hva andre kan finne på å si. Jeg er litt der selv. Jeg holder det ikke sjult, men jeg har ikke sagt det til alle heller. Der det har falt seg naturlig, der har jeg nevnt det, men jeg vil selv ha kontroll på hvem som vet hva. Dette innlegget er hentet herfra .

_____________________________________

Pasienter som har fått gastric sleeve blir fortere mett og får nedsatt appetitt. Vekttap er et direkte resultat av en slik operasjon. Du vil også få andre helsemessige fordeler som øker din livskvalitet.  

Gastric sleeve (sleeve-gastrektomi) er et kirurgisk inngrep som kun omfatter magesekken, og innebærer ingen kirurgi på tarmen. Ved gastric sleeve fjernes ca. to tredjedeler av magesekken, noe som gjør at du blir fortere mett og får nedsatt appetitt. Den mindre magesekken hindrer matinntak og gjør at du bare spiser litt om gangen. Maten går raskere over til tynntarmen. Dette påvirker hormonene i tarmen, som blant annet påvirker sukkersyke (diabetes) i gunstig retning. Dessuten fjernes også det viktigste stedet i kroppen for produksjon av spesielt sulthormonet gherlin, noe som gjør at du får nedsatt appetitt.

Operasjonen er ikke reversibel. Dette betyr at operasjonen og forminskelsen av magesekkvolumet er permanent og kan ikke gjøres om. Denne metoden har vist seg - for de ikke aller tyngste pasientene - å på sikt gi tilfredsstillende vekttap og effekt på eventuelle tilleggssykdommer, samtidig som risikoen for bivirkninger og komplikasjoner med høy sannsynlighet er mindre enn ved andre fedmeoperasjoner.

Komplikasjoner og bivirkninger

Kirurgen operer med kikkhullskirurgi, noe som reduserer risikoen for komplikasjoner. Kikkehullkirurgi betyr at du bare får 5 små snitt på magen.  Alvorlige komplikasjoner oppstår sjeldent ved kikkhullskirurgi. Men som ved andre kirurgiske inngrep kan ulike problemer og komplikasjoner kan likevel oppstå. Ved gastric sleeve forventes 1-4 % av de opererte å få lette eller mer alvorlige komplikasjoner. Faren for komplikasjoner reduseres som tiden går og en uke etter operasjonen anses faren å være svært liten. Siden vi kjenner til hvilke komplikasjoner som kan oppstå, gjør vi vårt ytterste for å redusere sjansene for at de oppstår. Komplikasjonene som oftest kan oppstå er:

• Blødninger: Alvorlige blødninger som krever blodoverføring er svært uvanlig (færre enn 1%).
• Blodpropp: På grunn av økt risiko for blodpropp ved kirurgiske inngrep får alle som opereres blodfortynnende sprøyte kvelden før - og etter operasjonen.
• Lekkasje fra magesekken: Magesekken stiftes med trippel titaniumstifter som er svært solide. Lekkasjer er sjeldne og opptrer hos færre enn 2 % av pasientene.
• Infeksjoner: Alle kirurgiske inngrep medfører en økt risiko for infeksjoner, som lette sårinfeksjoner, urinveisinfeksjon eller lungebetennelse.

Effekt av gastric sleeve

Operasjonen vil hjelpe deg til et vekttap, men det er svært viktig å være klar over at operasjonen i seg selv sjelden eller aldri er tilstrekkelig til å opprettholde et varig vekttap. Vel så viktig er endring i livsstil. Colosseumklinikken tilbyr oppfølging etter operasjonen og gir deg god råd om kosthold.

Tatt herfra.

IKKE for sarte sjeler

Da vi var på informasjonsmøte på Voss, ble vi vist noen klipp av operasjoner. Da jeg prøvde å finne disse igjen, kom jeg over denne. Denne filmen viser hvordan en slik operasjon foregår. Har du en sart sjel, anbefaler jeg deg å ikke se. For deg som vil, "snurr film"!

Mitt store valg

Hele livet mitt har jeg vært overvektig. Jeg har prøvd en drøss av slankekurer. De har funket de, til en viss grad... helt til jeg er ferdig med kuren, selvfølgelig. Da kommer kiloene snikende på med engang. Jeg har prøvd de fleste pulverdiettene. Jeg har prøvd diverse dietter. "Det Danske Hospitalets Kur", en annen lite mat kur, grønnsaksuppekur, lavkarbo og noen andre dietter. Det hjelper lite at de funker der og da, men ikke når man vender tilbake til normalkost.

Jeg er veldig glad i grønnsaker og salat. Det er alltid en av delene ved siden av middagen. Jeg drikker vann, juice og pepsi max, spiser veldig lite fabrikatmat, ikke spiser jeg brød, og ikke sjokoladepålegger og andre veldig søte påleggstyper. Maten skal helst være hjemmelagd, og sånn blir det.

På et tidspunkt fant jeg ut at jeg hadde PCO. Vi prøvde da på å bli gravide, men det tok sin tid. Jeg startet på medisiner som gjode meg dårlig, men til gjengjeld tok jeg av meg 10 kilo før jeg ble gravid. De kom selvfølgelig på under svangerskapet, og fortsatte etterpå.

Jeg føler jeg hadde prøvd det meste. Hva i alle dager skulle jeg gjøre da... Ingenting funket, ingenting hadde langvarig effekt. Det er tungt, og det blir dermed tungt å trene skikkelig. Tankene mine vandret inn på slankeoperasjon. Jeg kjente ingen som hadde tatt det, så jeg syns det var litt ekkelt å skulle søke om noe jeg ikke visste helt hva var.

I Juli 2011 bestemte jeg meg! Jeg søker. Da hadde jeg også hørt om flere som hadde operert, deriblandt venner og familie. Siden dette var på sommeren, ble legetimen ganske sen. Jeg fant ut jeg skulle melde meg inn på treningstudio for å trene så godt jeg kunne.

20 Juli kræsjer jeg, ryker korsbåndet og ødelegger minisken. Kneet er helt ødelagt. Null trening!
I september blir henvisning til lankeoperasjon sendt. Innen kort tid får jeg svar. Innen 29.september.2012 skal jeg ha vært inne til tverrfaglig vurdering. Imellomtiden går jeg til fysio mens jeg venter på kneoperasjon. Månedene er lange og tunge.

Jeg benytter meg av fritt sykehusvalg. Jeg søker der det er halve ventetiden. Nytt brev kommer, med beskjed om rett til vurdering innen 29.oktober.2012.

April kommer også, nå er det tid for kneoperasjon. Jeg kommer dagen før operasjonen, kirurgen sier nei. Vekten din vil bli et problem for meg. Du må ha slankeoperasjonen først. Jeg forklarte at jeg kun hadde søkt, jeg hadde ike fått den. Jaja, jeg måtte iallefall ha den først. Ny vurdering skulle da skje iløpet av høsten.

I mai 2012 komemr brevet. Informasjonsmøte ang vektoperasjon, 24 august! Hurra.
Et par dager senere kom enda et brev. Informasjonsmøte ang vektoperasjon 18 JUNI, og samtale med kirurg 19 JUNI. HURRAAAA!!! Det lønnet seg å bruke fritt sykehusvalg.

Pasientreiser har bestilt flybilletter til meg, og jeg har booket hotellrom til mannen min og meg. Han får være med på informasjonsmøte. Syns det er veldig fint. Da vet han hva jeg eventuelt skal igjennom, og han kan se det fra en annen side.

Det er et stort valg, og jeg kjenner nervene kommer. Det er bare en uke til vi reiser. Vi tar noen ferie dager hos familie i samme slengen, før vi reiser videre til hotellet og sykehuset.

Det største skrittet er rett rundt svingen. Nå gjenstår det å få dette godkjent. Det er så mange tanker og følelser som er i sving, at jeg trenger en plass å gjøre av alt. Derfor blir dette min lille friplass :)