8 uker !

Tenk, nå er det allerede 8 uker siden sleeve operasjonen min. Skjønner ikke at det allerede er 2 måneder siden. Syns det går så fort, men det er jo veldig morro også. Klærne passer jo ikke lenger. Alle buksene mine er alt for store, så jeg har levd litt i joggebukser. Heldig som jeg er, har min søster sendt meg litt klær. To bukser og en topp. En bukse i str 40 og en i 38. Tenkte og håpet at 40 skulle passe, noe den absolutt gjore, men tenkte også at den i 38 måtte vente litt. Likevel ville jeg prøve den, for å se hvor lenge jeg skulle vente med den, but guess what!!?? DEN SATT SOM ET SKUDD! Nå har jeg to nye bukser som jeg slipper å feste med gaffateip :p Fantastisk deilig. De buksene jeg hadde før op var i str 50-54. Problemet med de buksene er at rompa er så gedigen... Min rumpe er liksom ikke så stor... Så selv om buksene kunne passe en plass, var rumpa et telt ifh til resten. Ikke så kult, og man føler seg ikke akkurat pen med slike klær. Nå må jeg på litt genser jakt, for det trengst det også litt av, men jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal kjøpe så mye enda. I januar kan jeg heller dra på januar-salg-shopping :D Da er det over 3 måneder siden operasjonen, og vekten stabiliserer seg litt mer. Da vil jeg ikke gå like fort ned. Skal bli fantastisk deilig å gå i butikkene å handle klær! I normale størrelser. Gud av meg, hihi. 

I dag er det jo ny veie dag, og jeg kan si jeg er veldig fornøyd med nedgangen. Har absolutt ingenting å klage på. Det at jeg er sliten og blir fort svimmel er jo pga for lite mat. Jeg klarer fremdeles ikke spise de mengdene jeg burde, men jeg henger meg ikke for mye opp i det. Det tar tid å venne seg til sånne ting, så jeg får det vel til med tid og stunder :)

Vekt start i Juli´12: 123.3

Vekt nå : 96.6

BMI start : 44.22

BMI nå : 34.68

26.7 kilo borte for evig og alltid. Jeg syns det er helt merkelig å kunne skrive at jeg veier "bare" 96.7 kg. Jeg syns det er ganske utrolig. Utrolig, men sant :D

Jeg ser det ikke så godt selv, men tror jeg ser det litt i ansiktet nå. Når jeg ser på bilder ser jeg heller ingen stor forskjell... Dette bilde er tatt 17.mai.2012

Dette er tatt 12 september. 1 uke etter operasjon

Disse er tatt i dag, 8 uker etter. 

Det skiller faktisk 27 kg fra det første bilde til det siste. Jeg merker magen henger mer, og huden under armene.. Ikke kjempe kult, men heller det enn nesten 30 kg for mye på kroppen :D Herregud, så glad jeg er for valget mitt!

Mine mål

Jeg er glad i livet jeg har nå, jeg har en fantastisk mann, datter og familie, jeg har mye godt i livet mitt, likevel er det ting jeg savner. Jeg har flere mål i livet mitt, noen i nærheten og noen lenger vekk. Jeg har mål som kommer av operasjonen og mål som kommer fra livet jeg en dag vil ha. Skulle man vært helt uten mål i verden, tror jeg man hadde fått et litt kjedelig liv. Det å ikke strebe etter noe her i livet, er ikke noe jeg kunne tenkt meg. Det å ha noe å jobbe mot, se frem til og som man klarer å oppnå, er fantastisk. Det gir deg en god følelse, mestrinsfølelse og man føler seg bra, at man får til ting her i livet.

Dette er noen av mine mål. De som er streket over er gjennomført.

Delmål:

1. Gått ned 20 kg
2. Gått ned 30 kg
3. Gått ned 40 kg
4. Gått ned 50 kg    

1. Veie under 100 kg
2. Ha en BMI under 40
3. Ha en BMI under 30
4. Ha en BMI under 25

Små mål:

1. Få bedre selvtillit
2. Føle meg bedre
3. Bli den June jeg føler meg som innerst inne
4. Finne MIN stil
5. Få meg ny jobb
6. Jobbe som frivillig
7. Bli ferdig utdannet
8. Kjøpe fine klær, i mer normale størrelser
9. Kunne pynte meg, og selv føle jeg ser bra ut
10. Få flere barn
11. Tørre å bli tatt bilde av

Jeg har mange flere drømmer som jeg håper å nå, men dette er noen av de jeg har. Jeg har som sagt et godt liv, men jeg vet jeg kan få det enda bedre med meg selv. 

Medaljens bakside

Forrige uke gikk absolutt ikke som planlagt! Det må ha vært den mest stressende uken jeg har hatt på... jeg vet ikke hvor lenge. Ikke fikk jeg tid til å trene skikkelig, for ikke å snakke om spising. Jeg fikk spist 1-2 måltider pr dag, og jeg skal jo tross alt ha ca 5-6 måltider. Sier seg selv at det ikke er helt heldig. Det har vært ting hver eneste dag, men denne uken ser litt roligere ut. I dag skal jeg treffe ei venninne jeg ikke har sett på noen måneder. Alt for lenge siden! Også bor hun bare 10 min unna... I morgen er det frivilligarbeid noen timer på ettermiddagen, samme på onsdag formiddag og torsdags ettermiddag. Muligens det blir noe fredags formiddag også. Så planer for dagene mangler det ikke på, men denne uken er det ikke hundre ting som skal gjøres utenom. Jeg liker å planlegge litt, men jeg kan fint gjøre ting spontant også. Når jeg vet at ting skal skje, syns jeg det er greit å ha kontroll. Når kontrollen da forsvinner litt etter litt, blir jeg lettere frustrert :p Da føler jeg at jeg ikke får gjort noe av det jeg skal, og alt bare blir tull. Sist uke skal få ligge godt fremme i minneboksen, slik at det ikke gjentar seg :)

Vi startet uken med trening, syns det er så greit, for da er jeg allerede igang når resten av uken kommer. Dropper jeg mandager, føler jeg at jeg henger etter resten av uken. Selv om det ble en god treningsøkt tidligere i dag, blir det ut en tur senere og enda en tur på kvelden. Så mosjon og trening har det ikke stoppet på i dag :) Denne uken skal bli en god uke, og iallefall mye bedre enn dagen i går.

I går skulle vi i familieselskap. Tante- og onkelbarnet vårt fylte året, og vi var bedt på kaker, boller og kaffe. På lørdag kveld tenkte jeg på hva jeg skulle ta på meg. Skapet mitt får bare mindre og mindre innhold, men jeg visste jeg hadde lagt en del klær på toppen som var for små, blandt annet litt penere klær. Tenkte jeg skulle se om noe av det passet nå. Det var jo noen uker siden jeg prøvde det sist, så noe måtte det da vel være? Søndagen kom, mann og barn var nesten ferdig, og jeg skulle dusje å kle meg. Denne søndagen fikk jeg virkelig oppleve medaljens bakside. Jeg tar ut alle klærne jeg har lagt opp i skapet, prøver plagg, på plagg, på plagg, men til ingen nytte. Alt var blitt for stort! Hvordan er det mulig.... Det er da bare noen uker siden jeg prøvde det, noe av dette burde da passet! Det ender med at hele skapet blir tømt, ingen klær passer, og jeg blir sittende på sengen å gråte. Det jeg går i for tiden er joggeklær. Har to baggy joggebukser, og en tynn"finere" en, men man kan ikke komme med joggebukse i familieselskap. Alle jeansene jeg hadde spart på passet heller ikke lengre. Disse var i 44, og jeg trodde virkelig det gikk greit. Joda, jeg kan fint da de på, men de detter av. Jeg ble sittende lenge på rommet mitt, se på haugen av klær, gråte og fundere på hva i alle dager jeg skal gjøre. Jeg kan ikke kjøpe en helt ny garderobe, alt fra undertøy til vinterklær. Jeg bruker ikke flere 1000kr på klær som likevel må byttes ut innen kort tid. Derfor har jeg tviholdt på det jeg kan bruke. Jeg har to tunikaer som passer greit, det ser ikke ut som om jeg svømmer i de, og 1 tights som faktisk er for stor, men det går likevel greit til tunikaer. Resten er jo for stort. Når jeg tenkte over hva jeg faktisk gikk med til daglig, fant jeg ut at det er mye det samme... Når jeg faktisk nå sier jeg nesten ikke har klær, mener jeg ikke at jeg har ørten bukser og gensere i skapet, men jeg liker ingen av de... Jeg mener faktisk at jeg ikke har.

Mannen min lånte meg belte sitt, jeg fant meg en topp også ruslet vi avgårde. Belte holdt kanskje buksa over hoftene mine, men buksa i seg selv gjorde ikke jobben sin. Rumpa ble bare mer og mer løs, og den hang som bare det... Jeg har aldri hatt no særlig stor rumpe, men i går skulle jeg ønske jeg hadde det, sånn at buksa hadde satt skikkelig på meg. Jeg følte meg absolutt ikke bra. Ikke følte jeg meg som meg, og ikke følte jeg at klærne var noe særlig. Jeg var heller litt mere mutt denne dagen, for det slo meg så plutselig. Første gang jeg gråt over en konsekvens av operasjonen, var det fordi alle klærne var for store... Merkelig ting å gråte for sånn egentlig...

Jeg er i alle fall bast bestemt på en ting. I år skal jeg bare ønske meg gavekort på klesbutikker!

Et langt innlegg

Dette er et veldig langt innlegg... Orker du ikke lese sånne ting, kan du la være. Jeg måtte bare lufte noen av tankene mine, og derfor kan kanskje innlegget virke litt rotete. 

                                              ________

Datter. Søster. Kone. Mamma. Tante. Svigerinne. Tante- og onkelbarn. Barnebarn. Søskenbarn. Svigerdatter. Vektoperert. Det er det jeg er. Jeg var alle de andre tingene før vektoperasjonen også, nå har jeg bare fått en ny sjanse her i livet. Hvorfor skal det gjøre meg til et dårligere menneske?

Stadig undrer jeg meg over verden vi lever i. Vi lever faktisk i 2012. Man ville trodd at folk ikke var så dømmende? Jeg blir iallefall sjokkert over hva folk kan lire av seg. Både før og etter operasjonen min har jeg lest mye om vektoperasjoner. Jeg ville være så forberedt som jeg kunne, og jeg vil fremdeles lære mer. Forstå mer. Jeg kan ikke komme unna alle de negative innspillene til folk. Det finnes et hav av diverse diskusjonsforum, og alle har sine meninger. Hva synet på overvektige og vektoperasjon er, er det ingen tvil om. Det er så mange som ser så ned på dette. Er det virkelig så tabu?

Enkelte mener at dette bare er latskap, selvvalgt og en enkel utvei. En enkel måte å kvitte seg med "problemene". Noen uttaler seg som om de vet alt om overvekt og slanking, men sannheten er at de vet fryktelig lite.

Hvorfor er alle overvektige late? Hvorfor spiser ingen overvektige sunt? Hvorfor trener ikke overvktige mere?Det er jo bare å...... Dette er gjerne det som først blir sagt av de mange negative menneskene der ute. Hvis det bare var å gjøre sånn, hvorfor går man ikke ned da? Hvorfor skjer det ikke forandringer?

De fleste overvektige er eksperter på slanking. Iallefall de som virkelig har gått inn for å gå ned i vekt. De finner alle mulige kurer, dietter, fremgangsmåter og alt annet viss vass. Jeg har som tidligere sagt prøvd så og si alt. Jeg hadde ALDRI fått denne operasjonen om jeg ikke hadde prøvd på egenhånd.

Jeg lager så og si aldri fabrikat mat. Her vil jeg lage alt fra bunnen av, så lenge det lar seg gjøre. Ikke kun fordi det er sunnest, men fordi jeg er glad i å lage mat. Jeg syns det er morro å prøve nye ting. Lage nye ting, oppdage nye ting. Når man lager maten fra bunnen av, slipper man alle disse tilsatte tingene, maten blir sunnere bare av det. Jeg har vært innom diverse aktiviteter, jeg har barn nå, jeg har ikke mulighet til å bare ligge på en sofa å spise godteri til frokost, lunsj, middag og kvelds. Ikke at jeg gjorde det før heller. Det er ikke så stor forskjell på kostholdet mitt og en normalvektig sitt.

Jeg valgte ikke da jeg var lita, at overvektig det var det jeg skulle forbli. Forble jeg det, kunne jeg jo bare fortsette å bli mobbet. Folk som trodde de hadde rett til å få meg til å føle meg som et null, ville få lov. Jeg ville slippe å ha mange gode venner på skolen, jeg ville slippe å bli valgt først på lag. Jeg ville bare være. Være et overvektig mobbeoffer. Det var selvsagt det som var min drøm!

Kødder dere eller!!?

Ingen hadde rett til å tro de kunne mobbe meg hver dag. Ingen hadde rett til å ødelegge selvtilliten min. Ingen hadde rett til å få meg til å tro jeg ikke var verdt noen ting. Likevel var det mange som tenkte at de hadde den retten. Tror folk at man får det lettere med å forandre på vektproblemer hvis noen plager oss med det? At vi da tenker: Hjelpes, jeg må jo bare ta meg sammen nå. Det er jo bare å gjøre sånn og sånn.
Nei. Helt feil. Vi har jo prøvd!

Det gjør jo saken bare værre. Mange stenger seg inne. Noen tyr til trøstespising til og med. Noen slutter kanskje å spise og får et enda værre utfall.

Hvorfor kan ikke vi som har prøvd så lenge få den siste sjansen? Ja, for meg så er det en siste sjanse. Man velger ikke en vektoperasjon fordi man bare ikke gidder å prøve mer selv! Man velger det fordi det er siste utvei.

Vektoperasjoner er et fantastisk tilbud. Det er et fantastisk verktøy for de som ikke har noe valg lenger. At det er lett, må folk lenger ut på landet med! For det er alt annet enn lett!!

Det er ikke bare å si: Jeg klarer ikke slanke meg, jeg vil ha en operasjon. Takk, hadet bra.
Man må vise at man har prøvd. Man må vise at man har tenkt igjenom. At man klarer kravene som stilles til deg.


De vanligste kravene er:

• Du har en BMI på 40 eller mer,
• Du har en BMI på 30 eller mer, kombinert med ett eller flere fedmerelaterte helseproblemer (for eksempel diabetes type-2, hjerteproblemer, ledd problemer, søvnapné og så videre).
• Du har tidligere forsøkt å gå ned i vekt med medisinsk oppfølging, for eksempel ved hjelp av kostholdsendringer, mosjon og legemidler, men har ikke klart å oppnå et varig vekttap.
• Du har ingen andre sykdommer som overvekten skyldes (for eksempel hormonsykdommer).
• Du er villig til å gjøre en livslang innsats med oppfølging og følge omfattende instruksjoner om kosthold og mosjon samt medisinske retningslinjer.
• Det finnes ingen medisinske eller psykologiske hindringer for narkose eller operasjon.
• Du har ingen problemer relatert til alkohol- eller narkotikamisbruk.
• Gå ned kirurgens vektkrav.

Før min operasjon måtte jeg gå på diett i 2 måneder. Prøv å lev på 700 kalorier hver dag, i 8 uker! Det er tøft! Energien forsvinner, hodet og kroppen henger ikke med på slutten. Du er nesten energiløs, men trene må du. Du skal trene før operasjonen, du skal komme godt i gang. Her hjelper det ikke å ha en dårlig dag, den energien du eventuelt har, den skal brukes på å forbrenne!

Du skal ike kunne unna deg noe, for du skal leve strengt. Har du brukt opp dine 700 kalorier før middag, ja da får du spise grønnsaker og drikke vann resten av dagen da. Du skal ikke over!

Dagen etter operasjonen kan du drikke. Vet du hvor mye? 3 dl vann! I SMÅ slurker. Jeg fikk et lite medisin beger, fylte det til det rommet 30 ml. Det lille begeret holdt lenge! 1 ts drikke her og 1 ts drikke der. Drikker du for mye på en gang, eller for fort etter hverandre, ja da får du smerter sendt fra helvete! Glemmer du deg en gang, så er det liten sjans for at du gjør det igjen! Det hjelper ikke om du er så tørst at du kunne drukket et hav. Du har ingen sjans til å drikke mer en 1 ts om gangen. Dagen etter må du få i deg 1 liter vann. Spiller ingen rolle om du er så tørst nå heller, du får ikke dette i deg på kort tid. De fleste klarer ikke 1 liter 2 dager etter operasjonen en gang.

Du har luftsmerter. I mage, rygg, ben og armer. Det varierer veldig fra person til person, men luftsmerter er der. Det hjelper å gå, men det er begrenset for hva du klarer så tidlig. Noen klarer dette kjempe raskt, andre (sånn som meg) er rimelig ødelagt, har for lav blodprosent og føler seg rett og slett påkjørt! Nå blir du sendt hjem. Nå står du alene. Her er det ingen sykepleiere eller leger som sjekker deg. Ingen som følger med a du får i deg nok, gir deg intravenøst om nødvendig, ingen som kan svare eller hjelpe deg når du trenger det. Nå skal du lære å leve ditt nye liv. Det er nå det starter.

2 uker på suppe, yoghurt og ernæringsdrikke. Frokost, lunsj, mellommåltid, middag, mellommåltid og kveldsmat. Du blir dritt lei kan jeg love. Da et det ekstra hardt, siden man ikke kan spise noe som helst annet. Etter dette blir det to uker på most mat. Du må prøve deg frem på alt, for nå er det mye magen din ikke tåler. Du kan jo tenke deg hvor delikat most mat ser ut.... Det ser til tider fryktelig ut og det er ingen ting å tygge. Likevel er du super happy for å slippe flytende.

Etter en måne kan du spise normalt. Nå feiler man gjerne enda mer. Du tar et par gafler ned pølse og potetmos, spiser sagte og godt. Så tar det et par minutter: du tror du dør. Du føler du må kaste opp, du blir svimmel, kvalm, du får vondt, du tør ikke bevege deg, snakke, så vidt puste. Kjempe deilig! Jeg spiser ikke potetmos messer første. Det er grønnsaker, frukt og mat magen rett og slett ikke takler. Dette vet man ikke før man har prøvd, så man må bare gi det et forsøk.

Du klarer gjerne ikke få i deg så mye mat du skal, og formen din kan være litt dårlig, men med tid lærer du deg hvordan man skal leve sitt nye liv.

Du kan få servert favorittretten din, du må velge om du vil spise poteter, kjøttet, grønnsakene eller noe av det andre. Du spiser mindre enn et barn. Du må bruke evigheter på å spise, så maten er gjerne litt kald før du er ferdig. Du får rett og slett en smaksprøve på middagen, du får ikke spist det du ønsker. Er det noe som er ekstra godt, kan du bare glemme å smake bare litt til. Er det fult, så er det fult :)

Men, alt dette er så verdt det!! Jeg angrer ikke et sekund på valget mitt. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om andres meninger. Jeg har hatt folk nærme meg som har sagt sine meninger, som ikke har vært av det støttende slaget, men likevel kunne det ikke brydd meg. Ingen kan sitte å si hva jeg vil føle etter en sånn operasjon. Ingen kan fortelle meg hva jeg vil bli misfornøyd med. Dette er mitt liv, jeg må leve det, jeg må ta ansvar for mine handlinger, og for mine feil. Jeg må stå for det jeg velger.

Jeg står for mitt valg om en vektoperasjon. Dette var noe jeg ville, dette er noe jeg er glad for at jeg gjorde. Ingen kan noen gang forandre på mine tanker på det her.

Hva alle andre måtte mene, men i vei. Men ikke tro dere vet alt. Dere vet iallefall ikke mer om oss enn hva vi gjør selv. Vi må få bestemme over oss selv, og vi må få velge selv hva som er rett for oss.

Hvorfor skal man skjems over valget man tar. Jeg syns de overvektige som tør å ta sånne store valg er tøffe! De har innsett at de ikke klarer det selv. De har oppsøkt hjelp. De har tatt et enorm stort valg. Vær stolte over dere selv og valget deres! Det er jeg!

Det merkes

Har fremdeles 4-5 dager igjen på flytende, men det går ikke helt som planlagt... Jeg tenkte jo da jeg våknet på onsdagen at det bare var en uke igjen på flytende. I går klarte jeg det virkelig ikke. Alt jeg puttet i munnen var grusomt. Jeg brakk med hver gang, mistet totalt matlyst (ikke at jeg har så mye matlyst fra før) og alt smakte fælt. I går var absolutt ikke den beste dagen :( Jeg var konstant svimmel og sliten. Svimlet bare jeg reiste meg, eller prøvde på noe som helst for den saks skyld. Morro var det absolutt ikke. Jeg måtte krype til korset, ta en halv brødskive å håpe på det beste. Heldigvis gikk det helt fint. Fikk ikke vondt, ble ikke dårlig eller noe annet. Den halve skiven hjalp som bare det. Idag har jeg klart å få ned litt flytende igjen.

Imorgen tenkte jeg å lage en litt stor porsjon med gulrotsuppe. Den suppen syns jeg er veldig god, men da jeg prøvde å lage den her for noen dager siden gjorde jeg noen forandringer, den ble drit vondt og jeg ble utslitt. Imorgen skal jeg lage den sånn som jeg pleier, men uten kylling i. Da kan jeg ha litt i kjøleskapet, også fryser jeg ned til senere. Mannen min liker ikke suppe, så jeg kan jo fryse ned noen små porsjoner til meg selv. Jeg vil kanksje ikke være så ivrig på suppe etter den flytende perioden, men er greit å ha :)

Ellers merker jeg på kroppen at 16 kilo er borte. Har iallefall merket at klærne sitter løsere. Jeg fikk en ring av pappan min til bursdagen, den passet helt perfekt, nå detter den av bare jeg beveger armen.

Jeg er veldig glad i denne ringen. Har veldig lite lyst til å legge den i smykkeskrinet etter bare 2 måneders bruk.

Jeg tømte hele skapet mitt dag... Jeg har fått en del klær av svigerinnen min. Etter hennes gastric sleeve har hun jo hatt en del klær til overs. Mye av det jeg har tatt til meg har vært litt stort, men det har gått. Da jeg tømte skapet mitt dag, ble det plutselig så tomt. Det er jammen ikke mange klær igjen, men det er klær som passer nå, og litt klær som passer etter en liten stund. 

Jeg gleder meg til jeg kan gå å kjøpe litt mer "normale" klær. Jeg har hele tiden hatt et problem med store klær. Ikke har jeg gigantiske pupper, de er ikke store engang! Ikke har jeg stor rumpe heller. De typiske store klærne er derfor for store rundt brystet på meg, og for store i rumpa. Jeg bruker ikke flere hundre kroner på en bukse som passer meg over alt, utenom bak. Føler seg jo så bra i ny bukse som henger i rumpa... Jeg har vært veldig glad i zizzi. Der har jeg kjøpt kjole eller andre finere klær hvis jeg skal ha noe spesielt. Har også kjøpt en genser og to, men da er det helt vanlige, kjedelige og enkle gensere. 

Jeg gleder meg, som en liten drittunge, til den dagen jeg kan gå inn i vanlige butikker igjen. Har nok fremdeles en liten stund på meg til det skjer, men at det er der fremme, det gjør godt. 

20 timer

Om 20 timer er jeg på Voss, gitt... Plutselig følte jeg at hele prosessen har gått veldig fort. Noe den igrunnen har også. Det er jo ikke gått ett år engang siden jeg søkte... første gangen... Fristien min for vurderingen var jo ikke før 29 oktober 2012. Har jo fremdeles tid på meg, hehe. Da jeg søkte tenkte jeg at jeg var heldig hvis jeg hadde blitt operert før jul. Da tenkte jeg også på at det ville bli en litt trist jul. For meg er det ikke pakkene som er viktig, det er julemiddagen med familien. I år skal vi være hjemme alene. Vi vil starte vår egen tradisjon. Vi er litt "lei" av å reise frem og tilbake over alt, hver eneste jul. I år lager vi jul selv, noe jeg gleder meg til. Jeg er jo operert i god tid før, så jeg kan jo faktisk spise LITT julemiddag. Hadde ikke vært det samme med ribbesuppe liksom, hehe.

Jeg holder på å slenge over noen episoder av The Listener, sånnat jeg har noe å se på mens jeg venter på toget imorgen. Jeg gidder ikke vandre rundt over alt med koffert på slep, så da setter jeg meg å venter på toget, ser noen episoder og leser litt i boka mi.

Snart er kofferten ferdig pakket og klar. De siste tingene får jeg legge oppi i morgen. Er jo ikke akkurat så mye som skal være med til sykehuset, men litt blir det jo.

Jeg håper jeg får sove i natt. Er kjempe trøtt og jeg har kjempe vondt i hodet, så får håpe en god natt søvn løser alle problemer :)

Siste innspurt

Jeg gleder meg!! Det må jo være noe galt med meg, hehe. Jeg ville trodd jeg satt med lettere panikk. Hva i alle dager har jeg gitt meg ut på!?-tanker. Meeenneee, de har ikke dukket opp enda. Har fremdeles noen dager på meg til å bli rammet av panikken :)

Helt ærlig? Nei, jeg tror ikke jeg får panikk. Jeg har tross alt forberedt meg på dette i lengre tider. Jeg har brukt år på å bstemme meg for denne operasjonen, jeg har lest alt jeg kan lese, jeg har satt meg grudig inn i dette. Det er ikke en vill ide jeg bare fikk, men et valg jeg har vurdert mye, både alene og med familien.

Da kirurgen sa jeg måtte gå ned 8 kilo, var tanken: JA, det klarer jeg! Selvfølgelig skulle jeg klare det. Jeg hadde jo fått kostplan og alt. Så slo det meg... Jeg har da virkelig prøvd alt før. Jeg har prøvd alt jeg har kommet over. Jeg har gått ned litt, for så å gå opp igjen mer enn jeg tok av. Pco/s har mye å si der. Man legger gjerne lettere på seg, og man har gjerne vanskeligere for å ta av seg. Kom jeg til å klare det!?

Første uken gikk fint. Jeg holdt meg i aktivitet, gikk lange gode turer, spiste som jeg skulle, og gikk ned rett under 4 kilo. Jeg var kalr over at dette var mye vann, så jeg ville ikke oppnå samme tall hver uke.

Jeg hadde rett. Jeg gikk ned litt her og litt der, men så sa det STOPP! Jeg sto stille, heeeelt stille. Vekten rikket seg ikke! Jeg kjente panikken spre seg litt da. Jeg hadde tross alt ikke så lang tid igjen! Det sto stille noen uker, så løsnet det litt igjen.

Jeg meldte meg inn på Sport4you. Jeg trente i gjennomsnittet hver dag. Det gjorde både godt og vondt. Det beste av alt, jeg fikk brukt kroppen og vekten begynte å tikke ned igjen.

Jeg ble syk, og var syk i litt over en uke. Det ble ingen trening, noe jeg hatet. Jeg syns det var grusomt. Før jeg ble helt frisk reiste jeg på ferie til familien min. Mamma hadde to treningsapparater, men ingen av de klarte jeg å bruke. Jeg fikk ikke holde på mange minuttene før kneet gjorde sinnsykt vondt. Jeg passet ekstra godt på hva jeg spiste. Prøvde likevel å ikke sitte for mye av gangen.

Jeg tilbrakte mange dager og netter på farmen til pappa. Jentungen hadde ikke ro i kroppen, for hun måtte ut å se på hestene, bade i bassenget, leke med hundene, bade i sjøen også måtte hun se morfars båt. Siden det er sommer, er alle hestene på beite. Det er ikke lange stykket fra pappa, men det er ikke rett over grusen der stallen står. Vi hadde flere turer opp dit for å se på hestne, og vi gikk ned til sjøen for å bade å reise på båttur. Jeg fikk brukt meg litt da også. Alle soverommene er oppe, og så lenge ungen vil leke er det bare å bruke trappene hver gang hun roper. Da ble det slutt på: Nei, vil du noe kan du komme ned å fortelle hva du vil ha.
Nei, denne gangen kom jeg med engang hun snakket til meg, bare for å få "mosjonen"... Hun ble litt bortskjemt på den ferien gitt:)

Likevel nådde jeg målet. Jeg hadde 2 kilo igjen da jeg reiste, men gikk de ned på ferien. Utrolig nok siden det ble overraskelsesfest for pappa som ble 50, men masse deilig mat og (litt for min del) kaker.

Jeg skulle gå ned 8 kilo, jeg har gått ned 9 kilo. Kravet er nådd og jeg håper vekten min stemmer. Den siste uken har den tullet veldig. Den viser forkskjellige tall noen ganger, så jeg må veie meg ørten ganger for å være sikker på at det blir riktig.

Jeg har trent de 4 siste dagene og jeg skal trene i morgen, men det blir nok siste gangen på en liten stund. Jeg håper jeg skal kunne starte opp ganske fort etter opersjonen, men formen min bestemmer den delen der.

Imorgen blir det pakking av alt som skal være med meg. Er jo ikke så mye jeg trenger for å reise på sykehuset og en dag hos familien, men litt blir det likevel. Imorgen er det siste innspurt med alt.

Fremdels går jeg med den ekle følelsen av at jeg vil bli sendt hjem uten operasjon, men jeg håper følelsen min tar feil. De kan jo ikke sende meg hjem. De skal jo hjelpe meg!

Tror jeg til og med skal ta et "før" bilde av meg i morgen. Kan jo være artig å ha til senere tid :)

13 dager

Snart er det min tur!

Idag er det 13 dager til opersjonen min. Jeg befinner meg fortiden på østlandet, hjemme hos familien min. Idag har jeg parkert rumpa mi på farmen til pappa. Dette er terapi for sjelen. Bare det å komme kjørende ned bakken, se havet som strekker seg så lang øye kan se, hundene som kommer løpende mot deg, hestene som kommer for å hilse på, og det beste av alt, det er her verdens beste pappa befinner seg. Det er ingen hemmelighet, jeg ER og jeg vil alltid være ei skikkelig pappa-jente. Den største og viktigste støtten jeg har hatt og fremdeles har her i livet, kommer fra pappan min. Det er fantastisk godt å vite at han alltid er der for meg. Alltid har gode råd og støttende ord når det trengs. Alltid er skulder å gråte på, og alltid en spøk på lur. Pappan min er fantastisk.

Det er ganske så kjipt å bo så langt borte fra familien min. Man må alltid planlegge så mye før man kan komme. Man må også ha penger til det. Det er faktisk ikke billig for en hel familie på fly. Når vi da først kommer hit er det etterlengtet og fantastisk.

Idag lagde jeg kyllingfilet marinert med yoghurt naturell og karri, og en skikkelig salat til. Rett over 300kcal. Var kjempe godt. Tenkte at når jeg først er her, kan jeg jo lage middag til familien min, og samtidig lage noe som jeg kan spise, uten å måtte plukke vekk det ene og det andre.

Om 12 dager befinner jeg meg på Voss. De 2 siste kiloene vil faen ikke av!!! Jeg kjenner jeg blir helt stressa. Det tror jeg ikke er så lurt. Tviler på at vekta vil gå nedover så lenge jeg stresser. Når jeg komemr hjem skal jeg bo på treningsenteret, hehe. Om jeg så må, skal jeg sulte meg. Neida.. Joda.. Eh… :)

Igår laget mamma pangasius til middag siden jeg ønsket fisk. Ingen av oss hadde noen gang smakt en sånn fisk, men ovnstekt med salt, pepper, sitron og purre.. mmmm. Dette skal jeg lage mer av. Når det står noe godt på bordet, samma hva det måtte være, ser jeg ¨på mamma å spør om jeg kan få. Hun svarer nei, og jeg kan puste lettet ut og vite at jeg ikke sprekker :)

Jeg kan ikke forklare hvor godt det er at så mange støtter meg i valget. Som mener at jeg tar et riktig valg. Hadde vært grusomt om folk ikke støttet meg i dette. Har snakket med de som faktisk mener at dette ikke vil gi meg noe bedre livsglede. Finner det ganske merkelig at andre kan fortelle meg hva som er rett for meg.

Jeg skal vise de jeg!

Et nytt steg er tatt

De siste ukene har jeg rett og slett følt at alt har gått til helvete. Jeg mistet motivasjonen siden vekten sto stille. Jeg følte jeg feilet igjen. Jeg startet å tenke at jeg tydligvis ikke skule få lov å oppleve noe av det jeg selv ønsker. De drømmene jeg har fått og har hatt så lenge. Jeg klarer ikke engang det lille kravet for å få lov å ta det store skrittet. Jeg følte meg hjelpesløs.

Jeg er så utrolig heldig! Jeg har giftet meg inn i en fantastisk familie. Jeg føler meg skikkelig hjemme her. Jeg føler jeg passer inn. Jeg føler de godtar meg akkurat som jeg er. De støtter meg på alle måter.

Igår var jeg på besøk hos svogeren og svigerinnen min. Det ble en del prat om operasjonen, og det var fantastisk godt å få høre at de virkelig støtter meg, at de faktisk respekterer meg for det valget jeg har tatt. Svogeren min og jeg ble sittende oppe til klokken ble 4 til morgenen. Han har tatt på seg jobben med å trene meg. Jeg startet opp med egentrening hos fysioterapeuten min. For å kunne trene 30 dager, koster det meg 1500kr. Meldte jeg meg inn på treningsenteret de var på betaler jeg kun 250kr i måneden. Jeg har vært klar over det lenge, at prisen er så lav som den er. Jeg er dessverre litt treningsky. Jeg liker ikke å trene blandt mange mennesker og jeg liker ikke å trene alene på sånne senter. Dette er et senter du får eget nøkkelkort til. Det er egentrening, men du kan få satt sammen en treningsplan og du kan få personlig trener. Da vi satt å pratet om at jeg sikkert ville finne de samme apparatene på Sport 4 you, og selvfølgelig mange andre, enn det jeg har tilgang til hos fysioterapeuten min, ble registrering sendt. Jeg ble plutselig medlem! Svogeren min har planen klar sier han. Jeg tror jeg burde bekymre meg, men jeg gleder meg. Jeg trenger noen som kan pushe meg. En som setter forventinger, og som tvinger emg til å prøve litt ekstra. Jeg har nå gått ned 5 kilo, jeg mangler 3 til. Jeg vil prøve på mer enn det, men siden det har stått stille så lenge, vil jeg ikke forvente for mye. De neste ukene blir harde. Jeg skal virkelig få kjenne det på kroppen.

Jeg var med svigerinnen min idag, på min første treningstime på lange tider. 1,5 times trening. Jeg sjelver i beina enda, men guuuuu så godt!!! Jeg gleder meg til neste time!

Litt deppa...

Den første uken av knekkebrødkuren gikk jo over all forventning. Jeg ble glad om jeg mistet en kilo. Jeg gikk ned nesten 4 kilo. Jeg ble super happy. Jeg var fullt klar over at det ikke ville skje hver uke. Mesteparten man går ned med engang, og gjerne ned drastisk, er vannet som er i kroppen. Men, vann eller ikke, jeg hadde kvittet meg med nesten 4 kilo. Jeg tenkte da at jeg hadde 7 uker på meg til å gå ned de siste 4. Andre uken ble vanskelig, jeg var svakere enn jeg trodde, så jeg måtte da legge planer for meg selv. Hvordan jeg skulle løse kriser, og ha med meg mat i kriseløsning. De neste ukene var jeg flink. Jeg fulgte det jeg skulle, trente som jeg skulle og gjorde det jeg skulle gjøre. MEN! Vekten sto stille!! Jeg ble igrunnen ganske lei meg, hva skjer, tenkte jeg. Hvorfor går jeg ikke ned? Jeg fortsatte, la skuffelsen min til sides, fortsatte slik jeg skulle, men neida. Jeg går ned rett under en kilo. Ja, det er ned, men jeg får litt panikk.

Jeg har gått inn med positivitet, jeg har vært bestemt på at dette skal jeg klare. Jeg har visst at det vil bli vanskelig, men jeg skal klare det. Nå, når vekten står nesten stille, får jeg vondt. Hva om jeg ikke får til det jeg vil... Hva om jeg ikke klarer kravet, hva gjør jeg da? Jeg kan jo ikke gi meg, men jeg er litt rådvill akkurat nå. Jeg har startet å trene hos fysioterapeuten min igjen. Kneet er helt ute av kontroll og det hjelper jo absolutt ikke på situasjonen. Jeg belaster det mer enn jeg burde, men jeg føler jeg ikke har så mye valg. Det kjipe med å trene der, er at jeg ikke får kontroll på kaloriforbrenningen min. Jeg skal derfor gå til innkjøp av en klokke som kan vise meg det jeg ønsker å se. Jeg har fått opp ergometersykkel, så jeg kan sykle litt hjemme, men guuuud så kjedelig :p Må man, så må man. Jeg skal fortsette hos fysioterapeuten, for da kan jeg gjøre kneøvelsene innimellom slaga.

Jeg håper jeg starter med friskere mot på mandag. Vurderer også å bytte ut et måltid med pulvershakes... Kan kanskje være lurt å høre med voss sykehus før jeg forandrer for mye på matplanen. Jeg har jo allerede kuttet ut tre knekkebrød pr dag, fordi jeg ikke klarte å spise så mye. Det kan da ikke være derfor jeg ikke går ned? Jeg får jo i meg de kaloriene jeg skal.

Nei, denne slankingen skal jo ikke være lett. Likevel er det morro å se at det forsvinner noen gram. Det er også litt stas når noen faktisk legger merke til det.

Hvorfor er det så tabu?

Jeg har den oppfatning at man selv velger hva som er rett for en her i livet. Man kan gi råd, komme med meninger og sånt, men likevel, det er du som person som selv velger hva som er rett for deg. Ingen andre vet hvordan du har det, hvordan du har hatt det, hvordan du ønsker å ha det. Absolutt ingen andre enn deg selv.

Jeg blur like oppgitt hver gang jeg hører eller ser de som snakker så negativt om slankeoperasjoner. Selvfølgelig (tenker iallefall jeg) er det best å slanke seg helt av seg selv. Med sunt kosthold og trening. Men, hva når dette ikke holder i lengden. Hva om man har prøvd alt man har kommet over? Hva om man har fått den hjelpen man kan, uten operasjon? Selv om man har gjort så mye, så har man fremdeles ikke klart det, hva da? Skal du da bare gi opp, tenke at det er kanskje min vei dette da. Det å være overvektig, det er sånn det skal være?

Noen har ene og alene skyld i overvekten. Gidder ikke røre på seg, spiser akkurat det man vil, og gjerne alt for mye av det. Ser at vekten går oppover, merker at klærne strammer mer enn før, men fremdeles velger å la det gå sin gang. Andre ser at det skjer, prøver det de kan for å hindre det. Går på slankekurer, trener så godt man kan, men ser at det ikke nytter. Kanskje har man en sykdom, kanskje ligger det psykisk, kanskje det til og med er medisinering. Hva vet vel jeg..?

Når jeg ser overvektige tenker jeg ikke: Herregud, du spiser sikkert alt du kommer over, beveger deg aldri og bare lar kiloene snike seg på uten å bry deg. Hva vet vel jeg om denne personen? For alt jeg vet, kan dette menneske gå på diett, trener hver dag, spiser bare sunt og unner seg aldri noe. Det er ikke på sin plass, at jeg skal dømme andre mennesker, og lage min egen oppfatning av det i mitt hodet.

Allerede i barneårene mine var jeg overvektig. Jeg husker mamma og pappa gjorde det de kunne. Jeg var også aktiv. Jeg satt ikke hjemme å stura. Jeg var ute, på aktiviteter, sport alt man kunne gjøre. Jeg elsket å være ute klatre i fjell og trær. Vi var på fjellet her eneste søndag. Jeg satt ikke hjemme å trøkka i trynet! Jeg ble mobbet for vekten fra jeg var veldig ung. Dette gjorde det jo ikke noe bedre.

På ungdomsskolen startet jeg for fult med slankekurer. Jeg søkte meg frem til dietter. Gikk ned, la de på meg igjen, og sånn fortsatte det. Jeg gikk til og med på ekstremkurer, dreiv med idret, men ingenting fungerte.

Før jeg ble gravid vurderte jeg slankeoperasjon, men jeg følte jeg visste for lite. Ikke kjente jeg til noen som hadde gått igjennom det heller. Alt var så tabu. Det skulle liksom ikke snakkes om... Jeg fant ut jeg hadde PCO, som igjen gjør det vanskeligere å gå ned i vekt. Jeg ble gravid etter ett år med prøving, la på meg, og sleit med å få de av. Til tross for at jeg fikk sv.diabetes, snakket med ernæringsfys. og holdt på dette etterpå, ville ikke kiloene forsvinne. Under prøvetiden våres, gikk jeg ned 10 kilo. Jeg brukte medikamenter for å bli gravid, og av den ene typen jeg tok, ble jeg dårlig og gikk derfor ned. Etter 2 år med kiloer som ikke ville forlate meg, bestemte jeg meg. Jeg kjente også da flere som hadde operert eller skulle operere. Jeg måtte gjøre det som var best for meg. Jeg søkte, ingen visste noe, men da jeg fikk beskjed om at jeg kvalifiserte til tverrfaglig vurdering, sa jeg det til noen. Mamman min er av den typen som sier hva hun mener. Hun hadde jeg mange og lange samtaler med. Hvis mamma hadde noe negativt å si om dette, ville hun si det. Hun ville få meg til å tenke på de negative sidene, passe på at jeg ikke forhastet meg til noe. Mamma er min store støtte i dette. Vi hr hatt enormt mange samtaler om dette. Vi har spøkt om det, vi har ledd så tårene triller og vi har hatt særiøse samtaler. Dette er ikke noe jeg har forhastet meg inn i. Dette er noe som er nøye tenkt igjennom.

Jeg leste meg opp på alt jeg kunne komme over. Jeg søkte til og med ved et annet sykehus, siden de ikke hadde den typen jeg ønsket meg, på sykehuset jeg igrunnen hører til. På informasjonsmøtet lærte jeg ikke noe nytt, men jeg syns det var veldig lærerikt likevel. Det er anderledes å høre det, bli fortalt det, enn det er å lese det.  Jeg lærte ikke noe nytt, men jeg tok det godt til meg.

Jeg har gått igjennom alt som kan skje, på godt og vondt. Jeg vet hva jeg går til. Likevel tenker jeg at man må ta sjanser her i livet. For meg er det ikke et nederlag å ta denne operasjonen. Det er et stort steg å ta, ogjeg håper det vil hjelpe meg. Jeg må likevel jobbe hardt etter en operasjon. Det er ingen vidunderkur.

Selv om det er fler og fler som blir operert, er det fremdeles så tabu hos mange. Det gjør meg litt trist. Ikke fordi jeg blir lei meg over at noen ikke støtter meg, eller ikke tror at jeg har gjort noe på egenhånd. Det er bare det at de fleste som snakker høyset om hvor grusomt dette er, slenger med at de vet hva man må gjøre for å gå ned. Det er jo bare å gjøre sånn, eller bare ditt og bare datt. Da blir ejg trist, over å se hvor lite de faktisk vet. De eier ikke empati, sikkert ikke så mye sympati heller. Hva skjedde med å se ting fra flere sider? Sette seg inn i andres sted? Nei, de får nå tenke som de vil. Jeg vet iallefall at dette ikke er en kjapp og enkel vei. Dette er detn tøffeste og hardeste veien. De som ikke skjønner det, eller ikke vil skjønne det, får bare la det være.

Jeg syns det er synd at det slankeoperasjoner skal være så tabulagt. Det er absolutt ikke noe galt i å ville det beste for seg selv!

Blæh

Denne uken har gått grusomt dårlig. Selskaper og begivenheter ble værre enn jeg hadde trodd. Jeg trodde faktisk jeg var så sterk at jeg kunne stå imot, men nå har jeg lært noe nytt om meg selv. Det er så fryktelig lett å falle tilbake i gamle vaner. Intensjonene er gode, men utfallet blir noe helt annet. Jeg er sikker på at jeg har gått opp igjen. Jeg tør nesten si at jeg har det , uten å ha gått på vekta. Når man legger om kostholdet så drastisk, for så å skli ut, skal det ikke mye til. Jeg har fremdeles god tro på denne kuren, og jeg skal klare det, det ble bare litt tøffere enn jeg trodde, denne uken. Skal vi avgårde til noen flere mennesker i sommer (noe vi selvfølgelig skal), skal jeg faktisk ta med meg knekkebrød, pålegg og grønnsaker. Skal vi på middag, er det mulig å høre hva vi skal ha, da blir det lettere for meg å vite om jeg faktisk kan spise den maten eller ikke. Uansett, knekkebrød og pålegg blir med på besøk fremover. Jeg skal ikke falle i denne fellen en gang til. Har fremdeles mange uker på meg, men den varer så lenge som den gjør for en grunn. Jeg må kvitte meg med dumhetene mine, ta meg sammen, og jeg må være streng mot meg selv.

Ikke mange dagene etter jeg startet på knekkebrødkuren, fikk jeg mensen. For meg er det helt utrolig hver gang jeg får det. Eller, de gangene det faktisk skjer. Etter 11 måneder uten, fant vi ut jeg hadde PCO. Etter at vi fikk den skjønne frøkna vår, har jeg hatt mensen ca 1 gang i året. Da er smertene grusomme og jeg får et enormt lystbehov. Jeg har lyst på noe konstant, uten å helt vite hva. Nå var det 4 måneder siden sist, så jeg tror nok at dette kan komme litt av den drastiske kostholdsforandringen. Men, jøss.. Jeg klager ikke! Det kjipe har bare vært at når jeg først har hatt den tøffe uken med mye utfordringer, ble det ikke noe lettere siden mensen kom.

Det er veie dag imorgen, jeg gruer meg, spent på hvor mye jeg har gått opp, og hvor mye jeg nå må gå ned igjen. Neste uke tror jeg at jeg legger veiing til mandagene, isteden for å ha det på tirsdagene. Syns det er greit at den nye uka faktisk starter på mandagen.

Jeg har kjøpt et par pakker med knekkebrød som jeg skal prøve ut. Jeg har jo hele tiden spist knekkebrødene jeg selv lager. Men, jeg skal være ærlig å si jeg får de litt i halsen nå. Jeg spiser så mye oftere, og mesteparten av måltidene er jo knekkebrød. Nå har jeg litt mer å variere mellom, så da blir det nok enda litt lettere å følge det jeg skal. Kjøpt inn masse pålegg også, som jeg skal ha i en skuff. Hehe, snakk om å være gjerrig. Tenker at det kan være litt greit å ha visse ting som er mine, sånn at det plutselig ikke er mer igjen. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg åpner kjøleskapet for å hente en bestemt ting, men den tingen er borte, for den har jo noen andre spist. Det skal det blir en slutt på :)

Idag reiste mannen og jentungen på campingtur, så ikveld er jeg heeelt alene. Så ikveld står dette på menyen :)

Jeg får ikke sove

Klokken er faktisk overn TO! Her ligger jeg enda, våken som bare det... Eller, er jeg egentlig det. I grunnen er jeg sinnsykt trøtt, men det hjelper vist ikke på søvnen min. Føler jeg har gjort alt jeg kan gjøre på en Ipad, men ingenting fungerer. Jeg tror jeg har litt mye tanker i hodet. Får jeg spist riktig, får jeg trent nok, vil jeg klare å ta av det jeg trenger?.? Jeg er jo på god vei. Har nesten tatt av halve kg-kravet på en uke, men likevel er det noe som gnager. Det vil vel alltid være det. Det vil nok alltid dukke opp nye ting underveis. Enten det handler om før, under eller etter operasjonen, vil det stadig komme spørsmål. Ikke alle kan bli besvart engang.

 Jeg tenker nok mest på at jeg mest sannsynlig må reise alene. Syns det er en litt kjip tanke. Ville helst hatt med meg noen, men mannen må nesten være hjemme med ungen. Klarer seg ikke akkurat alene. Dessuten må han jo jobbe. Det er fremdeles en stund til, så jeg vender meg vel til tanken etterhvert.

 Jeg gruer meg ikke noe særlig til operasjonen.... Enda!!!! Det kommer vel det også når det nærmer seg. Ganske normalt vil jeg tro :-) jeg prøver å tenke litt fremover, på de positive tingene. Jeg gleder meg masse til sydenturen neste sommer, med mamma og søstrene mine. Går alt etter planen, blir det syden tur med mann og barn også, men det må vi nok bare se på.

 Huff, jeg får vel prøve å sove igjen. Har et barn jeg har lovet busstur imorgen. Buss, fly og tog er virkelig det store. Imorgen blir det derfor busstur for å kjøpe inn det vi trenger til bursdagen. Vet det er en som gleder seg, for vi skal reise kjapt etter vi hAr stått opp, så det er bare å sove nå! Særlig.... God natt :-)

Mitt store valg

Hele livet mitt har jeg vært overvektig. Jeg har prøvd en drøss av slankekurer. De har funket de, til en viss grad... helt til jeg er ferdig med kuren, selvfølgelig. Da kommer kiloene snikende på med engang. Jeg har prøvd de fleste pulverdiettene. Jeg har prøvd diverse dietter. "Det Danske Hospitalets Kur", en annen lite mat kur, grønnsaksuppekur, lavkarbo og noen andre dietter. Det hjelper lite at de funker der og da, men ikke når man vender tilbake til normalkost.

Jeg er veldig glad i grønnsaker og salat. Det er alltid en av delene ved siden av middagen. Jeg drikker vann, juice og pepsi max, spiser veldig lite fabrikatmat, ikke spiser jeg brød, og ikke sjokoladepålegger og andre veldig søte påleggstyper. Maten skal helst være hjemmelagd, og sånn blir det.

På et tidspunkt fant jeg ut at jeg hadde PCO. Vi prøvde da på å bli gravide, men det tok sin tid. Jeg startet på medisiner som gjode meg dårlig, men til gjengjeld tok jeg av meg 10 kilo før jeg ble gravid. De kom selvfølgelig på under svangerskapet, og fortsatte etterpå.

Jeg føler jeg hadde prøvd det meste. Hva i alle dager skulle jeg gjøre da... Ingenting funket, ingenting hadde langvarig effekt. Det er tungt, og det blir dermed tungt å trene skikkelig. Tankene mine vandret inn på slankeoperasjon. Jeg kjente ingen som hadde tatt det, så jeg syns det var litt ekkelt å skulle søke om noe jeg ikke visste helt hva var.

I Juli 2011 bestemte jeg meg! Jeg søker. Da hadde jeg også hørt om flere som hadde operert, deriblandt venner og familie. Siden dette var på sommeren, ble legetimen ganske sen. Jeg fant ut jeg skulle melde meg inn på treningstudio for å trene så godt jeg kunne.

20 Juli kræsjer jeg, ryker korsbåndet og ødelegger minisken. Kneet er helt ødelagt. Null trening!
I september blir henvisning til lankeoperasjon sendt. Innen kort tid får jeg svar. Innen 29.september.2012 skal jeg ha vært inne til tverrfaglig vurdering. Imellomtiden går jeg til fysio mens jeg venter på kneoperasjon. Månedene er lange og tunge.

Jeg benytter meg av fritt sykehusvalg. Jeg søker der det er halve ventetiden. Nytt brev kommer, med beskjed om rett til vurdering innen 29.oktober.2012.

April kommer også, nå er det tid for kneoperasjon. Jeg kommer dagen før operasjonen, kirurgen sier nei. Vekten din vil bli et problem for meg. Du må ha slankeoperasjonen først. Jeg forklarte at jeg kun hadde søkt, jeg hadde ike fått den. Jaja, jeg måtte iallefall ha den først. Ny vurdering skulle da skje iløpet av høsten.

I mai 2012 komemr brevet. Informasjonsmøte ang vektoperasjon, 24 august! Hurra.
Et par dager senere kom enda et brev. Informasjonsmøte ang vektoperasjon 18 JUNI, og samtale med kirurg 19 JUNI. HURRAAAA!!! Det lønnet seg å bruke fritt sykehusvalg.

Pasientreiser har bestilt flybilletter til meg, og jeg har booket hotellrom til mannen min og meg. Han får være med på informasjonsmøte. Syns det er veldig fint. Da vet han hva jeg eventuelt skal igjennom, og han kan se det fra en annen side.

Det er et stort valg, og jeg kjenner nervene kommer. Det er bare en uke til vi reiser. Vi tar noen ferie dager hos familie i samme slengen, før vi reiser videre til hotellet og sykehuset.

Det største skrittet er rett rundt svingen. Nå gjenstår det å få dette godkjent. Det er så mange tanker og følelser som er i sving, at jeg trenger en plass å gjøre av alt. Derfor blir dette min lille friplass :)