Den første uken av knekkebrødkuren gikk jo over all forventning. Jeg ble glad om jeg mistet en kilo. Jeg gikk ned nesten 4 kilo. Jeg ble super happy. Jeg var fullt klar over at det ikke ville skje hver uke. Mesteparten man går ned med engang, og gjerne ned drastisk, er vannet som er i kroppen. Men, vann eller ikke, jeg hadde kvittet meg med nesten 4 kilo. Jeg tenkte da at jeg hadde 7 uker på meg til å gå ned de siste 4. Andre uken ble vanskelig, jeg var svakere enn jeg trodde, så jeg måtte da legge planer for meg selv. Hvordan jeg skulle løse kriser, og ha med meg mat i kriseløsning. De neste ukene var jeg flink. Jeg fulgte det jeg skulle, trente som jeg skulle og gjorde det jeg skulle gjøre. MEN! Vekten sto stille!! Jeg ble igrunnen ganske lei meg, hva skjer, tenkte jeg. Hvorfor går jeg ikke ned? Jeg fortsatte, la skuffelsen min til sides, fortsatte slik jeg skulle, men neida. Jeg går ned rett under en kilo. Ja, det er ned, men jeg får litt panikk.
Jeg har gått inn med positivitet, jeg har vært bestemt på at dette skal jeg klare. Jeg har visst at det vil bli vanskelig, men jeg skal klare det. Nå, når vekten står nesten stille, får jeg vondt. Hva om jeg ikke får til det jeg vil... Hva om jeg ikke klarer kravet, hva gjør jeg da? Jeg kan jo ikke gi meg, men jeg er litt rådvill akkurat nå. Jeg har startet å trene hos fysioterapeuten min igjen. Kneet er helt ute av kontroll og det hjelper jo absolutt ikke på situasjonen. Jeg belaster det mer enn jeg burde, men jeg føler jeg ikke har så mye valg. Det kjipe med å trene der, er at jeg ikke får kontroll på kaloriforbrenningen min. Jeg skal derfor gå til innkjøp av en klokke som kan vise meg det jeg ønsker å se. Jeg har fått opp ergometersykkel, så jeg kan sykle litt hjemme, men guuuud så kjedelig :p Må man, så må man. Jeg skal fortsette hos fysioterapeuten, for da kan jeg gjøre kneøvelsene innimellom slaga.
Jeg håper jeg starter med friskere mot på mandag. Vurderer også å bytte ut et måltid med pulvershakes... Kan kanskje være lurt å høre med voss sykehus før jeg forandrer for mye på matplanen. Jeg har jo allerede kuttet ut tre knekkebrød pr dag, fordi jeg ikke klarte å spise så mye. Det kan da ikke være derfor jeg ikke går ned? Jeg får jo i meg de kaloriene jeg skal.
Nei, denne slankingen skal jo ikke være lett. Likevel er det morro å se at det forsvinner noen gram. Det er også litt stas når noen faktisk legger merke til det.
Jeg har gått inn med positivitet, jeg har vært bestemt på at dette skal jeg klare. Jeg har visst at det vil bli vanskelig, men jeg skal klare det. Nå, når vekten står nesten stille, får jeg vondt. Hva om jeg ikke får til det jeg vil... Hva om jeg ikke klarer kravet, hva gjør jeg da? Jeg kan jo ikke gi meg, men jeg er litt rådvill akkurat nå. Jeg har startet å trene hos fysioterapeuten min igjen. Kneet er helt ute av kontroll og det hjelper jo absolutt ikke på situasjonen. Jeg belaster det mer enn jeg burde, men jeg føler jeg ikke har så mye valg. Det kjipe med å trene der, er at jeg ikke får kontroll på kaloriforbrenningen min. Jeg skal derfor gå til innkjøp av en klokke som kan vise meg det jeg ønsker å se. Jeg har fått opp ergometersykkel, så jeg kan sykle litt hjemme, men guuuud så kjedelig :p Må man, så må man. Jeg skal fortsette hos fysioterapeuten, for da kan jeg gjøre kneøvelsene innimellom slaga.
Jeg håper jeg starter med friskere mot på mandag. Vurderer også å bytte ut et måltid med pulvershakes... Kan kanskje være lurt å høre med voss sykehus før jeg forandrer for mye på matplanen. Jeg har jo allerede kuttet ut tre knekkebrød pr dag, fordi jeg ikke klarte å spise så mye. Det kan da ikke være derfor jeg ikke går ned? Jeg får jo i meg de kaloriene jeg skal.
Nei, denne slankingen skal jo ikke være lett. Likevel er det morro å se at det forsvinner noen gram. Det er også litt stas når noen faktisk legger merke til det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar