Jeg har den oppfatning at man selv velger hva som er rett for en her i livet. Man kan gi råd, komme med meninger og sånt, men likevel, det er du som person som selv velger hva som er rett for deg. Ingen andre vet hvordan du har det, hvordan du har hatt det, hvordan du ønsker å ha det. Absolutt ingen andre enn deg selv.
Jeg blur like oppgitt hver gang jeg hører eller ser de som snakker så negativt om slankeoperasjoner. Selvfølgelig (tenker iallefall jeg) er det best å slanke seg helt av seg selv. Med sunt kosthold og trening. Men, hva når dette ikke holder i lengden. Hva om man har prøvd alt man har kommet over? Hva om man har fått den hjelpen man kan, uten operasjon? Selv om man har gjort så mye, så har man fremdeles ikke klart det, hva da? Skal du da bare gi opp, tenke at det er kanskje min vei dette da. Det å være overvektig, det er sånn det skal være?
Noen har ene og alene skyld i overvekten. Gidder ikke røre på seg, spiser akkurat det man vil, og gjerne alt for mye av det. Ser at vekten går oppover, merker at klærne strammer mer enn før, men fremdeles velger å la det gå sin gang. Andre ser at det skjer, prøver det de kan for å hindre det. Går på slankekurer, trener så godt man kan, men ser at det ikke nytter. Kanskje har man en sykdom, kanskje ligger det psykisk, kanskje det til og med er medisinering. Hva vet vel jeg..?
Når jeg ser overvektige tenker jeg ikke: Herregud, du spiser sikkert alt du kommer over, beveger deg aldri og bare lar kiloene snike seg på uten å bry deg. Hva vet vel jeg om denne personen? For alt jeg vet, kan dette menneske gå på diett, trener hver dag, spiser bare sunt og unner seg aldri noe. Det er ikke på sin plass, at jeg skal dømme andre mennesker, og lage min egen oppfatning av det i mitt hodet.
Allerede i barneårene mine var jeg overvektig. Jeg husker mamma og pappa gjorde det de kunne. Jeg var også aktiv. Jeg satt ikke hjemme å stura. Jeg var ute, på aktiviteter, sport alt man kunne gjøre. Jeg elsket å være ute klatre i fjell og trær. Vi var på fjellet her eneste søndag. Jeg satt ikke hjemme å trøkka i trynet! Jeg ble mobbet for vekten fra jeg var veldig ung. Dette gjorde det jo ikke noe bedre.
På ungdomsskolen startet jeg for fult med slankekurer. Jeg søkte meg frem til dietter. Gikk ned, la de på meg igjen, og sånn fortsatte det. Jeg gikk til og med på ekstremkurer, dreiv med idret, men ingenting fungerte.
Før jeg ble gravid vurderte jeg slankeoperasjon, men jeg følte jeg visste for lite. Ikke kjente jeg til noen som hadde gått igjennom det heller. Alt var så tabu. Det skulle liksom ikke snakkes om... Jeg fant ut jeg hadde PCO, som igjen gjør det vanskeligere å gå ned i vekt. Jeg ble gravid etter ett år med prøving, la på meg, og sleit med å få de av. Til tross for at jeg fikk sv.diabetes, snakket med ernæringsfys. og holdt på dette etterpå, ville ikke kiloene forsvinne. Under prøvetiden våres, gikk jeg ned 10 kilo. Jeg brukte medikamenter for å bli gravid, og av den ene typen jeg tok, ble jeg dårlig og gikk derfor ned. Etter 2 år med kiloer som ikke ville forlate meg, bestemte jeg meg. Jeg kjente også da flere som hadde operert eller skulle operere. Jeg måtte gjøre det som var best for meg. Jeg søkte, ingen visste noe, men da jeg fikk beskjed om at jeg kvalifiserte til tverrfaglig vurdering, sa jeg det til noen. Mamman min er av den typen som sier hva hun mener. Hun hadde jeg mange og lange samtaler med. Hvis mamma hadde noe negativt å si om dette, ville hun si det. Hun ville få meg til å tenke på de negative sidene, passe på at jeg ikke forhastet meg til noe. Mamma er min store støtte i dette. Vi hr hatt enormt mange samtaler om dette. Vi har spøkt om det, vi har ledd så tårene triller og vi har hatt særiøse samtaler. Dette er ikke noe jeg har forhastet meg inn i. Dette er noe som er nøye tenkt igjennom.
Jeg leste meg opp på alt jeg kunne komme over. Jeg søkte til og med ved et annet sykehus, siden de ikke hadde den typen jeg ønsket meg, på sykehuset jeg igrunnen hører til. På informasjonsmøtet lærte jeg ikke noe nytt, men jeg syns det var veldig lærerikt likevel. Det er anderledes å høre det, bli fortalt det, enn det er å lese det. Jeg lærte ikke noe nytt, men jeg tok det godt til meg.
Jeg har gått igjennom alt som kan skje, på godt og vondt. Jeg vet hva jeg går til. Likevel tenker jeg at man må ta sjanser her i livet. For meg er det ikke et nederlag å ta denne operasjonen. Det er et stort steg å ta, ogjeg håper det vil hjelpe meg. Jeg må likevel jobbe hardt etter en operasjon. Det er ingen vidunderkur.
Selv om det er fler og fler som blir operert, er det fremdeles så tabu hos mange. Det gjør meg litt trist. Ikke fordi jeg blir lei meg over at noen ikke støtter meg, eller ikke tror at jeg har gjort noe på egenhånd. Det er bare det at de fleste som snakker høyset om hvor grusomt dette er, slenger med at de vet hva man må gjøre for å gå ned. Det er jo bare å gjøre sånn, eller bare ditt og bare datt. Da blir ejg trist, over å se hvor lite de faktisk vet. De eier ikke empati, sikkert ikke så mye sympati heller. Hva skjedde med å se ting fra flere sider? Sette seg inn i andres sted? Nei, de får nå tenke som de vil. Jeg vet iallefall at dette ikke er en kjapp og enkel vei. Dette er detn tøffeste og hardeste veien. De som ikke skjønner det, eller ikke vil skjønne det, får bare la det være.
Jeg syns det er synd at det slankeoperasjoner skal være så tabulagt. Det er absolutt ikke noe galt i å ville det beste for seg selv!
Jeg blur like oppgitt hver gang jeg hører eller ser de som snakker så negativt om slankeoperasjoner. Selvfølgelig (tenker iallefall jeg) er det best å slanke seg helt av seg selv. Med sunt kosthold og trening. Men, hva når dette ikke holder i lengden. Hva om man har prøvd alt man har kommet over? Hva om man har fått den hjelpen man kan, uten operasjon? Selv om man har gjort så mye, så har man fremdeles ikke klart det, hva da? Skal du da bare gi opp, tenke at det er kanskje min vei dette da. Det å være overvektig, det er sånn det skal være?
Noen har ene og alene skyld i overvekten. Gidder ikke røre på seg, spiser akkurat det man vil, og gjerne alt for mye av det. Ser at vekten går oppover, merker at klærne strammer mer enn før, men fremdeles velger å la det gå sin gang. Andre ser at det skjer, prøver det de kan for å hindre det. Går på slankekurer, trener så godt man kan, men ser at det ikke nytter. Kanskje har man en sykdom, kanskje ligger det psykisk, kanskje det til og med er medisinering. Hva vet vel jeg..?
Når jeg ser overvektige tenker jeg ikke: Herregud, du spiser sikkert alt du kommer over, beveger deg aldri og bare lar kiloene snike seg på uten å bry deg. Hva vet vel jeg om denne personen? For alt jeg vet, kan dette menneske gå på diett, trener hver dag, spiser bare sunt og unner seg aldri noe. Det er ikke på sin plass, at jeg skal dømme andre mennesker, og lage min egen oppfatning av det i mitt hodet.
Allerede i barneårene mine var jeg overvektig. Jeg husker mamma og pappa gjorde det de kunne. Jeg var også aktiv. Jeg satt ikke hjemme å stura. Jeg var ute, på aktiviteter, sport alt man kunne gjøre. Jeg elsket å være ute klatre i fjell og trær. Vi var på fjellet her eneste søndag. Jeg satt ikke hjemme å trøkka i trynet! Jeg ble mobbet for vekten fra jeg var veldig ung. Dette gjorde det jo ikke noe bedre.
På ungdomsskolen startet jeg for fult med slankekurer. Jeg søkte meg frem til dietter. Gikk ned, la de på meg igjen, og sånn fortsatte det. Jeg gikk til og med på ekstremkurer, dreiv med idret, men ingenting fungerte.
Før jeg ble gravid vurderte jeg slankeoperasjon, men jeg følte jeg visste for lite. Ikke kjente jeg til noen som hadde gått igjennom det heller. Alt var så tabu. Det skulle liksom ikke snakkes om... Jeg fant ut jeg hadde PCO, som igjen gjør det vanskeligere å gå ned i vekt. Jeg ble gravid etter ett år med prøving, la på meg, og sleit med å få de av. Til tross for at jeg fikk sv.diabetes, snakket med ernæringsfys. og holdt på dette etterpå, ville ikke kiloene forsvinne. Under prøvetiden våres, gikk jeg ned 10 kilo. Jeg brukte medikamenter for å bli gravid, og av den ene typen jeg tok, ble jeg dårlig og gikk derfor ned. Etter 2 år med kiloer som ikke ville forlate meg, bestemte jeg meg. Jeg kjente også da flere som hadde operert eller skulle operere. Jeg måtte gjøre det som var best for meg. Jeg søkte, ingen visste noe, men da jeg fikk beskjed om at jeg kvalifiserte til tverrfaglig vurdering, sa jeg det til noen. Mamman min er av den typen som sier hva hun mener. Hun hadde jeg mange og lange samtaler med. Hvis mamma hadde noe negativt å si om dette, ville hun si det. Hun ville få meg til å tenke på de negative sidene, passe på at jeg ikke forhastet meg til noe. Mamma er min store støtte i dette. Vi hr hatt enormt mange samtaler om dette. Vi har spøkt om det, vi har ledd så tårene triller og vi har hatt særiøse samtaler. Dette er ikke noe jeg har forhastet meg inn i. Dette er noe som er nøye tenkt igjennom.
Jeg leste meg opp på alt jeg kunne komme over. Jeg søkte til og med ved et annet sykehus, siden de ikke hadde den typen jeg ønsket meg, på sykehuset jeg igrunnen hører til. På informasjonsmøtet lærte jeg ikke noe nytt, men jeg syns det var veldig lærerikt likevel. Det er anderledes å høre det, bli fortalt det, enn det er å lese det. Jeg lærte ikke noe nytt, men jeg tok det godt til meg.
Jeg har gått igjennom alt som kan skje, på godt og vondt. Jeg vet hva jeg går til. Likevel tenker jeg at man må ta sjanser her i livet. For meg er det ikke et nederlag å ta denne operasjonen. Det er et stort steg å ta, ogjeg håper det vil hjelpe meg. Jeg må likevel jobbe hardt etter en operasjon. Det er ingen vidunderkur.
Selv om det er fler og fler som blir operert, er det fremdeles så tabu hos mange. Det gjør meg litt trist. Ikke fordi jeg blir lei meg over at noen ikke støtter meg, eller ikke tror at jeg har gjort noe på egenhånd. Det er bare det at de fleste som snakker høyset om hvor grusomt dette er, slenger med at de vet hva man må gjøre for å gå ned. Det er jo bare å gjøre sånn, eller bare ditt og bare datt. Da blir ejg trist, over å se hvor lite de faktisk vet. De eier ikke empati, sikkert ikke så mye sympati heller. Hva skjedde med å se ting fra flere sider? Sette seg inn i andres sted? Nei, de får nå tenke som de vil. Jeg vet iallefall at dette ikke er en kjapp og enkel vei. Dette er detn tøffeste og hardeste veien. De som ikke skjønner det, eller ikke vil skjønne det, får bare la det være.
Jeg syns det er synd at det slankeoperasjoner skal være så tabulagt. Det er absolutt ikke noe galt i å ville det beste for seg selv!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar