Lunsj

Har ikke kommet meg i butikken enda. Må ha knekkebrød, og siden jeg ikke har det ble det rester fra middagen igår nå. Veldig spent på om jeg klarer hele kyllingbiten, hehe. Er jammen ikke mye mat man får i seg :-p

Farmen Spa&Velvære

Vi kom til Porsgrunn i går kveld, og mamma hentet oss på togstasjonen :-) Etter 6 timer på tog, var det godt å komme seg ut. De første timene går alltid veldig fort, men de siste går fryktelig seint. Da begynner jentungen å kjede seg. Hun har da sett på film, hun har lekt og gjort alt hun vil. Hun rakk å få servert og spist litt mat før hun sa det var lalletid. Hun hadde helt rett, det var jo tross alt flere timer siden leggetiden. Hun sovnet kjapt!

Dagen idag ble tilbragt på Herkules. Fikk handlet dåpsgave, resten av tilbehøret til klærne og litt smått offiser på søstrene grene. Vi satt en god stund på en kafé, der søstra mi og jeg delte en baguette... Kremt... Jeg tok kvarte og jeg spiste bare halve av den kvarte :-p

Halv fem kom pappa å hentet oss hos mamma. Vi har nå ankommet Farmen Spa&Velvære! Ja, for meg så er det rett og slett det. Småbruket ligger helt for seg selv, nedi en "dump", med hester, hinder og katt. Det beste, det er havet som er rett på utsiden. Det er så stille i rolig her. Man hører during av store båter en gang av og til. Vannet som skvulper inn mot land. Gresshoppene i gresset, hester som tusler rundt.. Nei, dette er terapi for sjela.

Jeg slapper så godt av her, at halve kunne vært nok :) Pappa skal på jobb imorgen, stemora mi sine planer vet jeg ikke noe om enda, så vi får se om vi ikke tar oss en liten tur rundt om kring her. Kan jo ta oss en tur ned til sjøen for å kaste steiner, hehe. Det må være en av de tingene jentungen syns er kjempe gøy.

Nå skal vi slappe av resten av kvelden. Vi skal se åndenes mak. I dag er det fra rett borti her, så det blir litt ekstra spennende :)


Litt av utsikten vi har om kveldene. Rett over vannet her, befinner Rafnes seg. De lyser opp hele siden, og det er veldig fint å se på. Mye finere enn hva det er på bilder i alle fall :)

På vei til østlandet

Ja, vi sitter nå på toget. Min nevø døpes til søndag, så vi har tatt oss en miniferie hjemover. Turen tar rett over 6 timer, så vi har pakket med oss mat og drikke. Jeg kjøpte med meg noen wasa ferdigsmurte knekkebrød, så satser på at de er gode nok :)

Jentungen har satt seg godt til rette med filmen grusomme meg på iPad.. Boller og sjokolademelk er også et must for den jenta:-)

Det var også veiedag idag.

Start vekt: 123,3

Vekt nå: 102,7

Det betyr 20,6 kg i minus. Første delemål er nådd :-) Neste mål er selvfølgelig 20 til. De tar nok litt lengre tid, men det er helt greit :-)

Det merkes

Har fremdeles 4-5 dager igjen på flytende, men det går ikke helt som planlagt... Jeg tenkte jo da jeg våknet på onsdagen at det bare var en uke igjen på flytende. I går klarte jeg det virkelig ikke. Alt jeg puttet i munnen var grusomt. Jeg brakk med hver gang, mistet totalt matlyst (ikke at jeg har så mye matlyst fra før) og alt smakte fælt. I går var absolutt ikke den beste dagen :( Jeg var konstant svimmel og sliten. Svimlet bare jeg reiste meg, eller prøvde på noe som helst for den saks skyld. Morro var det absolutt ikke. Jeg måtte krype til korset, ta en halv brødskive å håpe på det beste. Heldigvis gikk det helt fint. Fikk ikke vondt, ble ikke dårlig eller noe annet. Den halve skiven hjalp som bare det. Idag har jeg klart å få ned litt flytende igjen.

Imorgen tenkte jeg å lage en litt stor porsjon med gulrotsuppe. Den suppen syns jeg er veldig god, men da jeg prøvde å lage den her for noen dager siden gjorde jeg noen forandringer, den ble drit vondt og jeg ble utslitt. Imorgen skal jeg lage den sånn som jeg pleier, men uten kylling i. Da kan jeg ha litt i kjøleskapet, også fryser jeg ned til senere. Mannen min liker ikke suppe, så jeg kan jo fryse ned noen små porsjoner til meg selv. Jeg vil kanksje ikke være så ivrig på suppe etter den flytende perioden, men er greit å ha :)

Ellers merker jeg på kroppen at 16 kilo er borte. Har iallefall merket at klærne sitter løsere. Jeg fikk en ring av pappan min til bursdagen, den passet helt perfekt, nå detter den av bare jeg beveger armen.

Jeg er veldig glad i denne ringen. Har veldig lite lyst til å legge den i smykkeskrinet etter bare 2 måneders bruk.

Jeg tømte hele skapet mitt dag... Jeg har fått en del klær av svigerinnen min. Etter hennes gastric sleeve har hun jo hatt en del klær til overs. Mye av det jeg har tatt til meg har vært litt stort, men det har gått. Da jeg tømte skapet mitt dag, ble det plutselig så tomt. Det er jammen ikke mange klær igjen, men det er klær som passer nå, og litt klær som passer etter en liten stund. 

Jeg gleder meg til jeg kan gå å kjøpe litt mer "normale" klær. Jeg har hele tiden hatt et problem med store klær. Ikke har jeg gigantiske pupper, de er ikke store engang! Ikke har jeg stor rumpe heller. De typiske store klærne er derfor for store rundt brystet på meg, og for store i rumpa. Jeg bruker ikke flere hundre kroner på en bukse som passer meg over alt, utenom bak. Føler seg jo så bra i ny bukse som henger i rumpa... Jeg har vært veldig glad i zizzi. Der har jeg kjøpt kjole eller andre finere klær hvis jeg skal ha noe spesielt. Har også kjøpt en genser og to, men da er det helt vanlige, kjedelige og enkle gensere. 

Jeg gleder meg, som en liten drittunge, til den dagen jeg kan gå inn i vanlige butikker igjen. Har nok fremdeles en liten stund på meg til det skjer, men at det er der fremme, det gjør godt. 

Gjem badevekten!

Herregud, jeg tror jeg blir gal!!! Badevekten jeg hadde begynte jo å tulle en liten stund før jeg ble operert, og da jeg kom hjem virket den ikke i det hele tatt. Jeg kom hjm på lørdag og på mandags kveld reiste mannen min å kjøpte ny badevekt. Jeg bare veier meg!!! Den har stått i stua, for det er så trangt på badet, og vi vil ikke at den skal få fuktskader sånn som forrige badevekten gjorde. Latskap et vel grunnen til at den ikke har fått noe nytt hjem. Hver gang jeg går på vekta, veier jeg mindre. Det er jo litt gøy å se, så derfor har det endt opp med at jeg veier meg konstant!

Nå får det vøre nok, jeg kan jo ikke bli hu dama som bor på badevekta :) Nå har jeg gjemt den i garderobeskapet i gangen. Der skal den forbli til jeg får kontroll på avhengigheten min:)

Fra google

Min historie

Tirsdag 4 september, kl 11.30 annkom jeg Sola flyplass. Flyet mitt gikk 12.30, men man må jo være en timestid før avgang. Jeg skulle reise alene, noe jeg ikke var videre glad for. Jeg har aldri likt å reise til store steder helt for meg selv, men kabalen med gikk ikke opp hvis mannen skulle blitt med meg.

Jeg overtalte meg selv med at jeg tross alt bare skulle gå av flyet, finne en buss til byen og så bare vente på toget. Det var da ikke noe problem. Likevel syns jeg ikke det var noe gøy, men jeg er tross alt stor jente, så jeg bare måtte klare det :)

Da flyet landet litt før 13.00 var det å komme seg ut å vente på bagagen. Den kom relativt kjapt, og i det jeg gikk ut til bussen så jeg at det skulle gå en akkurat nå. Tenkte at jeg da måtte vente til nestebuss, men da jeg kom ut spurte en mann meg om jeg ville være med :) Hurra, det ville jeg, så jeg kom meg rett på bussen. 

22 minutter senere går jeg av bussen i Bergen. Siden jeg har så god tid går jeg rundt og inn på togstasjonen. Jeg finner meg en benk og får satt meg godt til rette. Her må jeg vente i 2 timer. 

Hva i alle dager skal man finne på når man har to timer da…. Først satte jeg musikken på, lente meg tilbake, slappet av og bare kikket på folka. Noen ganger er det ganske behagelig, bare sitte stille for seg selv, høre på god musikk og bare være. 

Jeg leste litt i boken min, men jeg nærmet meg farlig slutten, så jeg lukket den igjen, slang opp macen og så satte jeg på en episode av The listener. Nå var klokken blitt litt over tre. Jeg hadde fremdeles en time på meg, så jeg tok en tur på deli de luca, kjøpte meg en kaffe mocca og litt lasange. Dette ble mitt første måltid denne dagen. Jeg var så nervøs for hva vekta ville si på sykehuset, at jeg ikke klarte å spise. Da klokken tikket mot tre, kjente jeg sulten ta skikkelig tak. 

Jeg fikk en kvart boks med lasange, og spiste ikke halvparten engang. Fremdeles litt nerver :) Jeg så en episode til med the listener, spiste og koste meg. 

Klokken var nå blitt fire. Om ti minutter skulle toget mitt gå. Jeg pakket sammen tingene mine, tok kofferten og vandret bort til toget. Nå hadde jeg 1 time og 16 minutter på toget, så jeg fant igjen frem boka mi, leste litt og hørte litt mer på musikk.

Da jeg går ut av toget på Voss høljer det ned! Typisk, tenker jeg. ikke har jeg regnjakke eller paraply. Jeg tar hetta på hodet og triller i vei. Heldigvis pøset det ikke så ned lenger, men jeg ble likevel kliss våt på beina. Ikke så rart når man bare har tøysko på ;) 

Jeg var på sykehuset kvart på seks. Da jeg kom opp til sykeuset gikk jeg saaaaaakte mot hovedinngangen. Jeg gikk inn på toalettet, gikk på do, og så så jeg meg i speilet. Inni meg tenkte jeg på hva jeg var i ferd med å gjøre. Om 14 timer lå jeg på operasjonsbordet. Nå var dagen min straks kommet. Om 5 minutter skulle jeg melde min ankomst i 4 etg. Om 5 minutter blir alt satt igang. Jeg pustet godt ut, følte meg klar for alt som skulle skje, jeg håpet bare at vekta ikke hadde tullet med meg hjemme. 

Jeg ble møtt av en hyggelig dame, sa hva jeg het, og jeg ble vist inn på rommet. Hun fortalte meg hva som ville skje iløpet av kvelden og morgendagen. Jeg ville få veneflon og antibiotica iløpet av natten. Nattevakten ville vekke meg kl 6 for å klargjøre meg til operasjonen. Hun skulle bare gå å skrive meg inn, så skulle vi gå å veie meg. 

Jeg ble stående på rommet mitt, kikke ut over Voss, kjente sommerfuglene i magen. Tenk om jeg ikke har gått nok ned!? Tenk om de faktisk da bare sender meg hjem! Tenk om jeg ikke har klart de 8 kiloene likevel!

Jeg tok av meg sko og sokker, fant nye og stappa beina i tøflene mine. Jeg vil ikke ha de våte skoene på meg i kveld, tenkte jeg for meg selv. Jeg vil være her!

Vi gikk, tok trappene ned, ventet mens hun fant nøklene, gikk inn, tok av tøfler og sokker, gikk på vekta og ventet! Som jeg trodde, jeg hadde gått ned 9 kilo. Jeg ville ikke bli sendt hjem pga vekten. Jeg følte meg så mye lettere, pustet ut og var nå iallefall klar for det som skulle komme.

Jeg ble spurt om kveldsmat, jeg sa ja takk til knekkebrød og vann. Hun så litt rart på meg "vann? knekkebrød?" Kanskje de trodde jeg skulle ha et siste herremåltid :) Jeg fikk iallefall et glass vann, og to knekkebrød, et med gulost og et med en fantastisk skinke! Den var sinnsykt god, angret plutselig litt på at jeg spiste det først, hehe

Jeg satte meg i tv stuen. Jeg kunne jo ikke sette meg eller legge meg i sengen før jeg hadde dusjet, og etter jeg hadde dusjet kunne jeg ikke gå ut av rommet, så det ventet jeg lengst mulig med. Jeg satt alene i tv stuen, bladde gjennom nrk1, nrk2 og tv2. Ikke akkurat stort utvalg, men jeg fant da litt. Det var tross alt tirsdagskveld på tv2 :)

I ti tiden kom nattevakten å satte veneflonen på meg. Akkurat når antibioticaen kom, er jeg faktisk litt usikker på. Men, den kom en eller annen gang før operasjonen :p Jeg kjente sommerfugler i magen, og dette var ikke av redsel, men av glede. Jeg gledet meg virkelig til operasjonen. Jeg gledet meg til mitt nye liv skulle starte. Jeg prøvde å kjenne etter til redsel, usikkerhet eller tvil. Jeg kjente ingenting. Jeg fant ingenting. Jeg var klar! Jeg har ventet på dette. Jeg har vært bestemt på dette så lenge. Jeg gledet meg! 

Jeg fikk sovepille da jeg la meg, for jeg sover ikke hvis jeg gruer eller gleder meg til noe som skal skje dagen etter. Jeg satt på en episode til av the listener, så den og så la jeg meg. Jeg sovnet kjapt!

Kl 06.00 kom nattevakten. Hun sa jeg bare kunne ligge stille mens hun ordnet det som skulle ordnes. Hun barberte magen min og ordnet andre ting som jeg ikke klarer å huske skikkelig. Jeg tuslet så ut på badet og vasket meg. Jeg fikk ikke lov å dusje siden det ville åpne porene på magen, og da ble det større fare for infeksjoner etc. 

Litt før 08.00 kom en hyggelig dame igjen inn på rommet mitt. Spurte om jeg var klar, og gjett om jeg var! Jeg fikk sånne blå plastikk sokker på beina før jeg gikk inn på operasjonsrommet. Der hilste alle så hyggelig på meg, forklarte vennlig hva som skulle skje og hvordan. Jeg fikk legge meg på senga, og jeg fikk hette på hodet. Jeg skulle få veneflon i den andre hånden også, men jeg rakk abre å få med meg at noen tok meg i hånden og fant frem veneflonen. 

Jeg husker jeg våkner så vidt da de triller meg inn på oppvåkningsrommet. Jeg husker jeg spør flere ganger om alt gikk bra. Jeg får til svar at alt gikk som det skulle. Innerst inne var jeg redd for at da de først var kommet på innsiden, ville det dukke opp noe som gjorde at operasjonen ikke kunne gjøres. Jeg var ikke direkte redd for dette dagen før, for jeg tenkte at det var veldig liten sjans, men da jeg våknet tenkte jeg tydligvis på dette igjen. Jeg sovnet igjen, etter å ha sagt jeg var fryktelig tørst. Jeg hsker jeg fikk en svamp stappa inn i munnen :p

Mitt første døgn var absolutt ingen fest! Mannen min hadde ringt for å høre hvordan det hadde gått. Han fikk litt onformasjon og beskjed om å ringe i 2-3 tiden hvis han ville snakke med meg. Rett før dette hadde prøvd å få meg opp av sengen. Jeg ar superklar! Kroppen min var absolutt ikke superklar! Jeg setter meg opp på sengekanten, får beskjed om å sitte der litt først. Det går bra, jeg føler meg klar for å sprette ut av senga, så slår det meg hardt! Jeg blir uvell, svimmel, føler jeg må kaste opp. Jeg sier nettopp dette, damen finner et "spybeger" til meg, før jeg vet ordet av det hører jeg: Lavt blodtrykk! Hun har blodtrykksfall. Legg henne ned med engang!

Jeg kaldtsvetter, det renner av meg, de legger meg ned, hever beina mine, henger over meg, finner kald våt klut til panna mi. Jeg føler meg helt borte. 

Etter en god stund vil de igjen prøve, men det samme skjer, og jeg blir lagt rett ned igjen. Samme prosedyre skjer på nytt. Dette skjer også noen ganger mens jeg bare ligger i sengen. Det er ikke så alt for mye de kan gjøre, men de gjør det de kan for at jeg skal ha det godt. Jeg sovner igjen. Jeg våkner litt her og litt der. Føler meg helt borte, og føler meg ikke helt god.

Nattevakten kommer, ei dansk dame som aldri hadde vært der før. Hun forsto virkelig ikke hva jeg sa alltid. Noe jeg syns var fryktelig irriterende. Da klokken ble kvart på tolv om natten måtte jeg tisse. Iløpet av de siste timene hadde formen min kommet seg betraktelig. Jeg ville prøve å gå på toalettet som var vegg i vegg, trodde jeg.

Dansken spør om jeg vil tisse? Den er grei. Hun forsvinner og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Hun kommer tilbake med et bekken! IKKE FAEN!!!! 

Det der skjer ikke! sier jeg. Det kommer ikke på tale!

Ja men, sider dansken, du klarer ikke stå eller gå.  

Jeg føler meg mye bedre. Jeg vil iallefall prøve!

Nei men du skjønner da det at det ikke går, det er alt for langt til toalettet.

Jeg blir rett og slett fra meg. Jeg kjenner tårene presser på. Jeg er ikke invalid, tenker jeg. Jeg er et menneske med rettigheter. Jeg må da få lov å prøve, jeg nekter å ligge i en seng å tisse. Jeg vil opp av denne jævla senga, jeg vil reise meg, jeg vil gå på do! 

Tårene kom, og dansken kom med dostol. Først tenkte jeg at hun kanksje ville trille meg inn på toalettet. Men neida. Det var ikke planen hennes. Hun mente jeg skulle sitte å tisse akkurat der hun plasserte stolen. Jeg følte hun tråkket meg ned. Jeg følte hun ikke ville la meg være friskere enn hva  som passet henne. Jeg ville ikke gå på do i et rom med flere pasienter. Jeg ville ikke tisse forran henne og den andre nattevakten! Jeg ble sint, lei meg, såret og forbanna på engang, men jeg måtte jo tisse. Jeg hadde ikke mye valg. Jeg kunne jo ikke akkurat rive ut alle ledningene som var på meg å løpe ut heller. 

Jeg reiser meg, fortere enn hva danskene ville jeg skulle, setter meg på den forbanna dostolen, og der sitter jeg! Bare det å sitte var så deilig. Danskemannen går, og danskedamen står igjen. Jeg syns det er vanskelig å tisse når andre hører på meg, iallefall ser på meg! Etter litt går det, jeg tisser. Herregud så deilig! Danskedama maser på meg. Er du ferdig? Du må bli ferdig, kan ikke sitte sånn så lenge. Blablabla. Jeg ble sittende ganske lenge, tisset to ganger og hadde ingen hast med å bli ferdig. Jeg tror jeg gjorde det litt på trass. Da hun gikk sin vei, tørket jeg meg, gikk tilbake til sengen, vasket hendene med en klut jeg hadde fått, også la jeg meg igjen. Jeg lå våken en time før jeg sovnet. Jeg ville ikke snakke eller se den dama mere, så jeg lot som jeg sov hver gang hun kom bort. Jeg sov en time, var våken en time, sov en time, og sånn fortsatte det helt til nest morgen.

Denne morgenen ble jeg vekket av en kjempe herlig dame. Hun spurte om jeg ønsket å prøve å stå opp litt, gå på do, vaske meg litt og komme meg opp på rommet mitt. Halleluja!!! Gjett om jeg ville.

Jeg gikk ut av senga igjen, noe som var fantastisk deilig. Toalettet lå vegg i vegg med rommet, så det var ikke lange stykke å gå. Hun fant frem kluter, håndler, skjorte og tannbørste til meg. Hun skulle fikse sengen min mens jeg vasket og ordnet meg. Jeg måtte bare ta den tiden jeg trengte. Jeg kan ikke forklare hvor mye friskere jeg følte meg etter en skikkelig vask.

Da jeg endelig var kommet opp på rommet mitt, følte jeg meg straks mye bedre. Jeg følte en mer ro siden jeg hadde rom med utsikt over Voss og vannet. For ikke glemme alenerom! Alt var så mye roligere og behageligere. Pleierene der oppe var også så mye roligere. De kom inn av og til, spurte hvordan det gikk, oppfordret meg til å bevege på meg, ga meg medisiner og alt jeg trengte. Jeg fikk vasket håret og med ett følte jeg meg tusen ganger bedre.

Jeg orket å gå litt rundt, satt i tv stuen, og snakket med noen av de andre som var der. Jeg følte jeg bare ble bedre og bedre. Pleierene forstyrret meg akkurat passe jeg fikk gjøre som jeg ville, og jeg følte jeg var meg selv igjen.

Jeg endte opp med ca 14 stikk i armene mine. Alle veneflonene jeg fikk, måtte ut etter en runde med intravenøst. Armene mine hovnet opp, ble røde, stramme, harde og vonde. Det svidde i armene mine, jeg kan love at det ikke var mye godt. Det ble derfor mye stikking i armene mine, og siden ingen fant årene mine, måtte de ringe til anestesifolk istede. Det var fryktelig mye frem og tilbake, mye vondt, men ikke så ille at man angret :)

Da fredagen kom var det mye frem og tilbake om jeg fikk reise hjem. Jeg hadde blødd mer enn det som var normalt. Drenet ble derfor ikke fjernet med det første. Jeg syns det var fryktelig trist at jeg måtte bli en dag til. Jeg hadde gledet meg til å reise. Slippe ut av sykehuset, komme hjem til svogeren og svigerinnen min, ha en rolig kveld og natt før jeg skulle fly hjem på lørdagen. 

Blodprosenten min var ganske lav på fredag, så jeg fikk en pose blod. Da jeg skulle ha pose nr to, hadde jeg selvfølgelig fått en reaksjon, så den andre posen ble uaktuell. Etter mye frem og tilbake mellom Haukeland og Voss, ble de enige om at jeg kunne reise, hvis jeg lovet å gå til legen på mandag for å måle blodprosenten igjen. 

Jeg hadde plutselig litt dårlig tid, men jeg fikk dusjet, fjernet plaster og dren, ordnet meg, pakket, bestilt taxi og kommet meg på toget. I bergen ble jeg hentet av svogeren min. Vi reiste på apoteket for å hente somac, fragminsprøyter og noen proteindrikker. 

Jeg fikk servert suppe da jeg kom, og ikke lenger etterpå ropte senga. Jeg sovnet med engang jeg la hodet på puta. Morgenen etter ble jeg vekket rett før halv ni. Jeg drakk litt proteindrikk før jeg tok meg en tur på badet. Slag i slag gikk det, og kl 13 var jeg hjemme hos meg selv igjen. Det var så utrolig deilig å se mann og barn igjen. Jeg var ikke så lenge oppe før jeg la meg en liten stund. Jeg va tross alt fremdeles ganske sliten. Lørdagskvelden ble litt kort, men det var godt å få ligge på sofan med mannen ved min side:)

På søndagen hadde jeg meg en liten tur på legevakta. Jeg ble plutselig veldig svimmel, uvell og kvalm. Jeg mistet følelser i armer, ben og i hodet. Fremdeles var blodprosenten litt lav, men jeg måtte ta flere prøver dagen etter hos fastlegen. Alle blodprøvene jeg tok på mandagen var fine, men fremdeles var blodprosenten litt lav. Man må bare ta tiden til hjelp. Jeg har tross alt vært gjennom en stor operasjon og det er ikke så enkelt å få i seg alt man skal på en to tre.

Jeg lærer meg det, og jeg har funnet ut hva som fungerer for meg. Jeg har god tro på at formen min skal bli bedre og bedre for hver dag som går. 

Jeg ser mer eller mindre mishandlet ut på armene, men det forsvinner vel med tiden det også :)

1 uke med minimage

Jeg våknet idag å tenkte. - I dag er det faktisk en uke siden! Så fort det har gått. Skal fint klare en uke til på fytende da!

Operasjonen gikk kjempe fint, akkurat sånn som kirurgene hadde planlagt. Jeg fikk sjefskirurgen, og var igrunnen komfortabel med det ;) Samme dagen som operasjonen gikk ikke like greit. Det tok et døgn før jeg fikk lov å reise opp til rommet mitt igjen. Hele operasjonshistorien og sykehusoppholdet  kommer litt senere :)

Jeg hadde jo veie dager på fredager, men siden operasjonen var på en onsdag, er det selvfølgelig den dagen jeg fortsetter med. Guess what?! Idag er min første veiedag med minimagen min!

Vekt start: 123.3
BMI start: 44.23

Vekt nå: 108
BMI nå: 38.73

MINUS: 15,3KG

Jeg kan godt si jeg igrunnen er fornøyd med det altså :)

Mat har fått en helt annen betydning. Denne uken har jeg ikke spist fordi jeg har så lyst på noe, jeg har spist for å overleve! De sendte meg hjem fra sykehuset med lav blodprosent, på slndagen var jeg svimmel og kvalm, mistet følelser i armer, ben og hodet. Det ble en kjapp tur på legevakta, han kunne ikke ta alle prøvene han ønsket, så siden jeg skulle tilbake til legen dagen etterpå, skulle jeg ta de da. Alle prøvene var fine, men blodprosenten var fremdeles litt lav. Jeg har vær veldig sår i halsen etter slangen jeg hadde, så det å drikke har vært ganske ubehagelig. Jeg har også følt at det har stoppet opp, før det går videre. Noe som er helt normalt! Man må bre vende seg til ting :) 

I går var min første skikkelige gode dag! Jeg klarte til og med å støvsuge litt, vaske av stuebordet, legge på ny duk, og vaske litt gulv. Hvor lang tid jeg brukte på dette, det er min hemmelighet, haha. Det gikk ikke akkurat reserfort. Poenget var likevel at jeg klarte det. Jeg satt mer elle mindre i sofan (tidligere har jeg jo lagt) hver gang jeg satt. Jeg er fremdeles litt vimsete i hodet mitt, men alt kommer seg ganske så bra nå.

Jeg fikk litt småproblemer da jeg spiste litt suppe. Jeg hater igrunnen posesupper (ikke så rart siden det er fabrikatmat), men det hender det finnes en som er god, problemet er at jeg har ikke truffet mange av de :p Jeg kommer derfor til å lage suppene mine selv. Akkurat sånn som før. Jeg bare tar en runde med stavmixer, så blir den så fin og glatt :) Idag skal jeg ha gulrotsuppe, gjett om jeg gleder meg! Blir uten gulrotbiter og kylling da, men det tror jeg skal gå bra :)

Nå skal jeg spise frokost, yoplait yoghurt og... ja, bare det igrunnen :) Bruker ganske lang tid på det, så skal jeg rekke alle måltidene mine idag, så er det bare å sette igang :) 

Juhu

Nå sitter jeg i tvstua, ser på cover me. Med 3 kanaler (nrk, nrk og tv2) er det ikke så alt for mye å velge mellom.

Kl 18 ankom jeg sykehuset. Sommerfuglene herjet i magen, jeg fant frem til slutt, ble vist til rommet mitt for så å vente på pleieren. Fikk veid meg, hadde gått ned 9kg sånn som jeg trodde, så nå kan nervøsiteten min for den delen legges bort:)

Jeg opereres imorgen kl 8. Jeg er førstemann og ikke andremann som jeg ble fortalt på telefonen. Helt greit, altså.
Gjør ingenting å være først for å bli ferdig med det. Om under 12 timer fjerner de 90% av magesekken min.

Helt rart å tenke på at nå er det like før mitt nye liv starter. Jeg grue meg ikke, jeg gleder meg!

Om litt får jeg ta med en dusj å legge meg i senga for å se litt mer the listener. Håper jeg får sove noe inatt:-)

Her sitter jeg

Alt gikk jo strålende lett. Alt gikk ska i slag, så jeg var i Bergen tidligere enn jeg hadde forventet. Nå har jeg frem til kl 16.10 på å ikke gjøre noe:) kjenner jeg kanskje hadde klart å spise noe, men av en eller annen grunn er jeg redd det skal slå ut for mye på vekta...

Har vært så nervøs for reisinga idag at jeg ikke har klart å spise enda. Men, jeg blir sittende her, muligens ser en episode eller to av serien min også skal jeg vurdere litt mat:-)

Aldri vært så nærme som nå:-)

20 timer

Om 20 timer er jeg på Voss, gitt... Plutselig følte jeg at hele prosessen har gått veldig fort. Noe den igrunnen har også. Det er jo ikke gått ett år engang siden jeg søkte... første gangen... Fristien min for vurderingen var jo ikke før 29 oktober 2012. Har jo fremdeles tid på meg, hehe. Da jeg søkte tenkte jeg at jeg var heldig hvis jeg hadde blitt operert før jul. Da tenkte jeg også på at det ville bli en litt trist jul. For meg er det ikke pakkene som er viktig, det er julemiddagen med familien. I år skal vi være hjemme alene. Vi vil starte vår egen tradisjon. Vi er litt "lei" av å reise frem og tilbake over alt, hver eneste jul. I år lager vi jul selv, noe jeg gleder meg til. Jeg er jo operert i god tid før, så jeg kan jo faktisk spise LITT julemiddag. Hadde ikke vært det samme med ribbesuppe liksom, hehe.

Jeg holder på å slenge over noen episoder av The Listener, sånnat jeg har noe å se på mens jeg venter på toget imorgen. Jeg gidder ikke vandre rundt over alt med koffert på slep, så da setter jeg meg å venter på toget, ser noen episoder og leser litt i boka mi.

Snart er kofferten ferdig pakket og klar. De siste tingene får jeg legge oppi i morgen. Er jo ikke akkurat så mye som skal være med til sykehuset, men litt blir det jo.

Jeg håper jeg får sove i natt. Er kjempe trøtt og jeg har kjempe vondt i hodet, så får håpe en god natt søvn løser alle problemer :)

Siste innspurt

Jeg gleder meg!! Det må jo være noe galt med meg, hehe. Jeg ville trodd jeg satt med lettere panikk. Hva i alle dager har jeg gitt meg ut på!?-tanker. Meeenneee, de har ikke dukket opp enda. Har fremdeles noen dager på meg til å bli rammet av panikken :)

Helt ærlig? Nei, jeg tror ikke jeg får panikk. Jeg har tross alt forberedt meg på dette i lengre tider. Jeg har brukt år på å bstemme meg for denne operasjonen, jeg har lest alt jeg kan lese, jeg har satt meg grudig inn i dette. Det er ikke en vill ide jeg bare fikk, men et valg jeg har vurdert mye, både alene og med familien.

Da kirurgen sa jeg måtte gå ned 8 kilo, var tanken: JA, det klarer jeg! Selvfølgelig skulle jeg klare det. Jeg hadde jo fått kostplan og alt. Så slo det meg... Jeg har da virkelig prøvd alt før. Jeg har prøvd alt jeg har kommet over. Jeg har gått ned litt, for så å gå opp igjen mer enn jeg tok av. Pco/s har mye å si der. Man legger gjerne lettere på seg, og man har gjerne vanskeligere for å ta av seg. Kom jeg til å klare det!?

Første uken gikk fint. Jeg holdt meg i aktivitet, gikk lange gode turer, spiste som jeg skulle, og gikk ned rett under 4 kilo. Jeg var kalr over at dette var mye vann, så jeg ville ikke oppnå samme tall hver uke.

Jeg hadde rett. Jeg gikk ned litt her og litt der, men så sa det STOPP! Jeg sto stille, heeeelt stille. Vekten rikket seg ikke! Jeg kjente panikken spre seg litt da. Jeg hadde tross alt ikke så lang tid igjen! Det sto stille noen uker, så løsnet det litt igjen.

Jeg meldte meg inn på Sport4you. Jeg trente i gjennomsnittet hver dag. Det gjorde både godt og vondt. Det beste av alt, jeg fikk brukt kroppen og vekten begynte å tikke ned igjen.

Jeg ble syk, og var syk i litt over en uke. Det ble ingen trening, noe jeg hatet. Jeg syns det var grusomt. Før jeg ble helt frisk reiste jeg på ferie til familien min. Mamma hadde to treningsapparater, men ingen av de klarte jeg å bruke. Jeg fikk ikke holde på mange minuttene før kneet gjorde sinnsykt vondt. Jeg passet ekstra godt på hva jeg spiste. Prøvde likevel å ikke sitte for mye av gangen.

Jeg tilbrakte mange dager og netter på farmen til pappa. Jentungen hadde ikke ro i kroppen, for hun måtte ut å se på hestene, bade i bassenget, leke med hundene, bade i sjøen også måtte hun se morfars båt. Siden det er sommer, er alle hestene på beite. Det er ikke lange stykket fra pappa, men det er ikke rett over grusen der stallen står. Vi hadde flere turer opp dit for å se på hestne, og vi gikk ned til sjøen for å bade å reise på båttur. Jeg fikk brukt meg litt da også. Alle soverommene er oppe, og så lenge ungen vil leke er det bare å bruke trappene hver gang hun roper. Da ble det slutt på: Nei, vil du noe kan du komme ned å fortelle hva du vil ha.
Nei, denne gangen kom jeg med engang hun snakket til meg, bare for å få "mosjonen"... Hun ble litt bortskjemt på den ferien gitt:)

Likevel nådde jeg målet. Jeg hadde 2 kilo igjen da jeg reiste, men gikk de ned på ferien. Utrolig nok siden det ble overraskelsesfest for pappa som ble 50, men masse deilig mat og (litt for min del) kaker.

Jeg skulle gå ned 8 kilo, jeg har gått ned 9 kilo. Kravet er nådd og jeg håper vekten min stemmer. Den siste uken har den tullet veldig. Den viser forkskjellige tall noen ganger, så jeg må veie meg ørten ganger for å være sikker på at det blir riktig.

Jeg har trent de 4 siste dagene og jeg skal trene i morgen, men det blir nok siste gangen på en liten stund. Jeg håper jeg skal kunne starte opp ganske fort etter opersjonen, men formen min bestemmer den delen der.

Imorgen blir det pakking av alt som skal være med meg. Er jo ikke så mye jeg trenger for å reise på sykehuset og en dag hos familien, men litt blir det likevel. Imorgen er det siste innspurt med alt.

Fremdels går jeg med den ekle følelsen av at jeg vil bli sendt hjem uten operasjon, men jeg håper følelsen min tar feil. De kan jo ikke sende meg hjem. De skal jo hjelpe meg!

Tror jeg til og med skal ta et "før" bilde av meg i morgen. Kan jo være artig å ha til senere tid :)

Samle det på en plass

Jeg er veldig glad i å lage mat. Jeg skulle jo igrunnen bli kokk! Den dumme ryggen min har en skade som har gjorde at jeg måtte slutte på hotell og restaurant linja. En hel skoledag på kjøkkenet klarte ikke ryggen min. Matlaging har jeg aldri lagt fra meg, selv om jeg garantert ikke er den flinkeste, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg feiler og jeg lærer. Noen ganger klaffer det med engang, andre ganger klaffer det ikke før etter flere forsøk. Jeg er ikke glad i fabrikatmat, det må helst være hjemmelagd. Eller... Jeg kan spise fabrikatmat, men skal jeg lage det selv, er alt fra bunnen av, så lenge det lar seg gjøre.

Under denne kuren har mat vært vanskelig. Jeg har måttet legge vekk alle lystene mine. De lystene som setter preget på maten. Jeg var livredd for å tilsette noe jeg ikke skulle, for mye, for lite, helt feil og alt det der. I starten følte jeg all mat var en byrde. Ingenting smakte noe særlig godt. Det gikk en liten stund før jeg fant ut at jeg ikke måtte være så redd. Jeg måtte prøve meg frem med dette også. Jeg brukte diett.no iherdig den første stundene. Jeg har lagt inn så masse mat nå, at jeg føler jeg kan lage maten på øyemål igjen, og likevel være innenfor grensen min.

Snar er jeg operert og når jeg kan spise mat igjen, skal det være sundt og det skal være godt. Derfor tror jeg at jeg må samle matrettene en plass. Det jeg lager bare til meg og det jeg lager til alle. Det er ikke alltid så mye som skal til, litt krydder og urter, og maten er kjempe god.

Her om dagen lagde jeg meg kyllingsalat. Det er vel en rett man ikke kan feile på, men jeg har fått kylling litt opp i halsen, og siden jeg ikke har dressing eller noe på, mangler den alltid noe.

Her er det 120 g kyllingfilet, 14g paprika, 10g agurk, 1 håndfull ruccola salat blanding, og noen gram stekt bacon som jeg tok bort alt fett på før jeg stekte det. Baconet gjordet at det smakte litt mer sprøtt :) Ca 100-150 ckal.

For en stund tilbake reiste mannen min ut. Jeg fant ut at jeg skulle leie film og bare kose meg. Dette ble middagen. 120g storfekjøtt, 1 håndful salatblanding, 10g sopp, 10løk, en LITEN skvett fløte og 14g paprika. Middag med ca 250 ckal.

Etter som tiden går, og jeg kanskje får inn flere av middagene mine, vil de bli lettere å finne mat med lite kalorier når operasjonen er over, og jeg kan spise igjen. Jeg står ovenfor en stor forandring, så jeg må bare starte å planlegge :)