Jeg gleder meg!! Det må jo være noe galt med meg, hehe. Jeg ville trodd jeg satt med lettere panikk. Hva i alle dager har jeg gitt meg ut på!?-tanker. Meeenneee, de har ikke dukket opp enda. Har fremdeles noen dager på meg til å bli rammet av panikken :)
Helt ærlig? Nei, jeg tror ikke jeg får panikk. Jeg har tross alt forberedt meg på dette i lengre tider. Jeg har brukt år på å bstemme meg for denne operasjonen, jeg har lest alt jeg kan lese, jeg har satt meg grudig inn i dette. Det er ikke en vill ide jeg bare fikk, men et valg jeg har vurdert mye, både alene og med familien.
Da kirurgen sa jeg måtte gå ned 8 kilo, var tanken: JA, det klarer jeg! Selvfølgelig skulle jeg klare det. Jeg hadde jo fått kostplan og alt. Så slo det meg... Jeg har da virkelig prøvd alt før. Jeg har prøvd alt jeg har kommet over. Jeg har gått ned litt, for så å gå opp igjen mer enn jeg tok av. Pco/s har mye å si der. Man legger gjerne lettere på seg, og man har gjerne vanskeligere for å ta av seg. Kom jeg til å klare det!?
Første uken gikk fint. Jeg holdt meg i aktivitet, gikk lange gode turer, spiste som jeg skulle, og gikk ned rett under 4 kilo. Jeg var kalr over at dette var mye vann, så jeg ville ikke oppnå samme tall hver uke.
Jeg hadde rett. Jeg gikk ned litt her og litt der, men så sa det STOPP! Jeg sto stille, heeeelt stille. Vekten rikket seg ikke! Jeg kjente panikken spre seg litt da. Jeg hadde tross alt ikke så lang tid igjen! Det sto stille noen uker, så løsnet det litt igjen.
Jeg meldte meg inn på Sport4you. Jeg trente i gjennomsnittet hver dag. Det gjorde både godt og vondt. Det beste av alt, jeg fikk brukt kroppen og vekten begynte å tikke ned igjen.
Jeg ble syk, og var syk i litt over en uke. Det ble ingen trening, noe jeg hatet. Jeg syns det var grusomt. Før jeg ble helt frisk reiste jeg på ferie til familien min. Mamma hadde to treningsapparater, men ingen av de klarte jeg å bruke. Jeg fikk ikke holde på mange minuttene før kneet gjorde sinnsykt vondt. Jeg passet ekstra godt på hva jeg spiste. Prøvde likevel å ikke sitte for mye av gangen.
Jeg tilbrakte mange dager og netter på farmen til pappa. Jentungen hadde ikke ro i kroppen, for hun måtte ut å se på hestene, bade i bassenget, leke med hundene, bade i sjøen også måtte hun se morfars båt. Siden det er sommer, er alle hestene på beite. Det er ikke lange stykket fra pappa, men det er ikke rett over grusen der stallen står. Vi hadde flere turer opp dit for å se på hestne, og vi gikk ned til sjøen for å bade å reise på båttur. Jeg fikk brukt meg litt da også. Alle soverommene er oppe, og så lenge ungen vil leke er det bare å bruke trappene hver gang hun roper. Da ble det slutt på: Nei, vil du noe kan du komme ned å fortelle hva du vil ha.
Nei, denne gangen kom jeg med engang hun snakket til meg, bare for å få "mosjonen"... Hun ble litt bortskjemt på den ferien gitt:)
Likevel nådde jeg målet. Jeg hadde 2 kilo igjen da jeg reiste, men gikk de ned på ferien. Utrolig nok siden det ble overraskelsesfest for pappa som ble 50, men masse deilig mat og (litt for min del) kaker.
Jeg skulle gå ned 8 kilo, jeg har gått ned 9 kilo. Kravet er nådd og jeg håper vekten min stemmer. Den siste uken har den tullet veldig. Den viser forkskjellige tall noen ganger, så jeg må veie meg ørten ganger for å være sikker på at det blir riktig.
Jeg har trent de 4 siste dagene og jeg skal trene i morgen, men det blir nok siste gangen på en liten stund. Jeg håper jeg skal kunne starte opp ganske fort etter opersjonen, men formen min bestemmer den delen der.
Imorgen blir det pakking av alt som skal være med meg. Er jo ikke så mye jeg trenger for å reise på sykehuset og en dag hos familien, men litt blir det likevel. Imorgen er det siste innspurt med alt.
Fremdels går jeg med den ekle følelsen av at jeg vil bli sendt hjem uten operasjon, men jeg håper følelsen min tar feil. De kan jo ikke sende meg hjem. De skal jo hjelpe meg!
Tror jeg til og med skal ta et "før" bilde av meg i morgen. Kan jo være artig å ha til senere tid :)
Helt ærlig? Nei, jeg tror ikke jeg får panikk. Jeg har tross alt forberedt meg på dette i lengre tider. Jeg har brukt år på å bstemme meg for denne operasjonen, jeg har lest alt jeg kan lese, jeg har satt meg grudig inn i dette. Det er ikke en vill ide jeg bare fikk, men et valg jeg har vurdert mye, både alene og med familien.
Da kirurgen sa jeg måtte gå ned 8 kilo, var tanken: JA, det klarer jeg! Selvfølgelig skulle jeg klare det. Jeg hadde jo fått kostplan og alt. Så slo det meg... Jeg har da virkelig prøvd alt før. Jeg har prøvd alt jeg har kommet over. Jeg har gått ned litt, for så å gå opp igjen mer enn jeg tok av. Pco/s har mye å si der. Man legger gjerne lettere på seg, og man har gjerne vanskeligere for å ta av seg. Kom jeg til å klare det!?
Første uken gikk fint. Jeg holdt meg i aktivitet, gikk lange gode turer, spiste som jeg skulle, og gikk ned rett under 4 kilo. Jeg var kalr over at dette var mye vann, så jeg ville ikke oppnå samme tall hver uke.
Jeg hadde rett. Jeg gikk ned litt her og litt der, men så sa det STOPP! Jeg sto stille, heeeelt stille. Vekten rikket seg ikke! Jeg kjente panikken spre seg litt da. Jeg hadde tross alt ikke så lang tid igjen! Det sto stille noen uker, så løsnet det litt igjen.
Jeg meldte meg inn på Sport4you. Jeg trente i gjennomsnittet hver dag. Det gjorde både godt og vondt. Det beste av alt, jeg fikk brukt kroppen og vekten begynte å tikke ned igjen.
Jeg ble syk, og var syk i litt over en uke. Det ble ingen trening, noe jeg hatet. Jeg syns det var grusomt. Før jeg ble helt frisk reiste jeg på ferie til familien min. Mamma hadde to treningsapparater, men ingen av de klarte jeg å bruke. Jeg fikk ikke holde på mange minuttene før kneet gjorde sinnsykt vondt. Jeg passet ekstra godt på hva jeg spiste. Prøvde likevel å ikke sitte for mye av gangen.
Jeg tilbrakte mange dager og netter på farmen til pappa. Jentungen hadde ikke ro i kroppen, for hun måtte ut å se på hestene, bade i bassenget, leke med hundene, bade i sjøen også måtte hun se morfars båt. Siden det er sommer, er alle hestene på beite. Det er ikke lange stykket fra pappa, men det er ikke rett over grusen der stallen står. Vi hadde flere turer opp dit for å se på hestne, og vi gikk ned til sjøen for å bade å reise på båttur. Jeg fikk brukt meg litt da også. Alle soverommene er oppe, og så lenge ungen vil leke er det bare å bruke trappene hver gang hun roper. Da ble det slutt på: Nei, vil du noe kan du komme ned å fortelle hva du vil ha.
Nei, denne gangen kom jeg med engang hun snakket til meg, bare for å få "mosjonen"... Hun ble litt bortskjemt på den ferien gitt:)
Likevel nådde jeg målet. Jeg hadde 2 kilo igjen da jeg reiste, men gikk de ned på ferien. Utrolig nok siden det ble overraskelsesfest for pappa som ble 50, men masse deilig mat og (litt for min del) kaker.
Jeg skulle gå ned 8 kilo, jeg har gått ned 9 kilo. Kravet er nådd og jeg håper vekten min stemmer. Den siste uken har den tullet veldig. Den viser forkskjellige tall noen ganger, så jeg må veie meg ørten ganger for å være sikker på at det blir riktig.
Jeg har trent de 4 siste dagene og jeg skal trene i morgen, men det blir nok siste gangen på en liten stund. Jeg håper jeg skal kunne starte opp ganske fort etter opersjonen, men formen min bestemmer den delen der.
Imorgen blir det pakking av alt som skal være med meg. Er jo ikke så mye jeg trenger for å reise på sykehuset og en dag hos familien, men litt blir det likevel. Imorgen er det siste innspurt med alt.
Fremdels går jeg med den ekle følelsen av at jeg vil bli sendt hjem uten operasjon, men jeg håper følelsen min tar feil. De kan jo ikke sende meg hjem. De skal jo hjelpe meg!
Tror jeg til og med skal ta et "før" bilde av meg i morgen. Kan jo være artig å ha til senere tid :)
Det går nok kjempe bra... klart de ikke sender deg hjem uten å operere deg..hehe ;)
SvarSlettFør bilde er greit å ha ja.. kjekt å ha noe å sammenligne med :)
Jeg er sikkert dum som tenker det, men jeg karer ikke slutte å tenke det likevel, hehe. Jeg kan heller egentlig ikke forstå at de kan sende meg hjem, men om mindre enn et døgn vet jeg om alt går som planlagt :)
SvarSlettFør bildene er så grusomme at jeg aldri blir fornøyd, men det skal jo bli bedre :p