Min historie

Tirsdag 4 september, kl 11.30 annkom jeg Sola flyplass. Flyet mitt gikk 12.30, men man må jo være en timestid før avgang. Jeg skulle reise alene, noe jeg ikke var videre glad for. Jeg har aldri likt å reise til store steder helt for meg selv, men kabalen med gikk ikke opp hvis mannen skulle blitt med meg.

Jeg overtalte meg selv med at jeg tross alt bare skulle gå av flyet, finne en buss til byen og så bare vente på toget. Det var da ikke noe problem. Likevel syns jeg ikke det var noe gøy, men jeg er tross alt stor jente, så jeg bare måtte klare det :)

Da flyet landet litt før 13.00 var det å komme seg ut å vente på bagagen. Den kom relativt kjapt, og i det jeg gikk ut til bussen så jeg at det skulle gå en akkurat nå. Tenkte at jeg da måtte vente til nestebuss, men da jeg kom ut spurte en mann meg om jeg ville være med :) Hurra, det ville jeg, så jeg kom meg rett på bussen. 

22 minutter senere går jeg av bussen i Bergen. Siden jeg har så god tid går jeg rundt og inn på togstasjonen. Jeg finner meg en benk og får satt meg godt til rette. Her må jeg vente i 2 timer. 

Hva i alle dager skal man finne på når man har to timer da…. Først satte jeg musikken på, lente meg tilbake, slappet av og bare kikket på folka. Noen ganger er det ganske behagelig, bare sitte stille for seg selv, høre på god musikk og bare være. 

Jeg leste litt i boken min, men jeg nærmet meg farlig slutten, så jeg lukket den igjen, slang opp macen og så satte jeg på en episode av The listener. Nå var klokken blitt litt over tre. Jeg hadde fremdeles en time på meg, så jeg tok en tur på deli de luca, kjøpte meg en kaffe mocca og litt lasange. Dette ble mitt første måltid denne dagen. Jeg var så nervøs for hva vekta ville si på sykehuset, at jeg ikke klarte å spise. Da klokken tikket mot tre, kjente jeg sulten ta skikkelig tak. 

Jeg fikk en kvart boks med lasange, og spiste ikke halvparten engang. Fremdeles litt nerver :) Jeg så en episode til med the listener, spiste og koste meg. 

Klokken var nå blitt fire. Om ti minutter skulle toget mitt gå. Jeg pakket sammen tingene mine, tok kofferten og vandret bort til toget. Nå hadde jeg 1 time og 16 minutter på toget, så jeg fant igjen frem boka mi, leste litt og hørte litt mer på musikk.

Da jeg går ut av toget på Voss høljer det ned! Typisk, tenker jeg. ikke har jeg regnjakke eller paraply. Jeg tar hetta på hodet og triller i vei. Heldigvis pøset det ikke så ned lenger, men jeg ble likevel kliss våt på beina. Ikke så rart når man bare har tøysko på ;) 

Jeg var på sykehuset kvart på seks. Da jeg kom opp til sykeuset gikk jeg saaaaaakte mot hovedinngangen. Jeg gikk inn på toalettet, gikk på do, og så så jeg meg i speilet. Inni meg tenkte jeg på hva jeg var i ferd med å gjøre. Om 14 timer lå jeg på operasjonsbordet. Nå var dagen min straks kommet. Om 5 minutter skulle jeg melde min ankomst i 4 etg. Om 5 minutter blir alt satt igang. Jeg pustet godt ut, følte meg klar for alt som skulle skje, jeg håpet bare at vekta ikke hadde tullet med meg hjemme. 

Jeg ble møtt av en hyggelig dame, sa hva jeg het, og jeg ble vist inn på rommet. Hun fortalte meg hva som ville skje iløpet av kvelden og morgendagen. Jeg ville få veneflon og antibiotica iløpet av natten. Nattevakten ville vekke meg kl 6 for å klargjøre meg til operasjonen. Hun skulle bare gå å skrive meg inn, så skulle vi gå å veie meg. 

Jeg ble stående på rommet mitt, kikke ut over Voss, kjente sommerfuglene i magen. Tenk om jeg ikke har gått nok ned!? Tenk om de faktisk da bare sender meg hjem! Tenk om jeg ikke har klart de 8 kiloene likevel!

Jeg tok av meg sko og sokker, fant nye og stappa beina i tøflene mine. Jeg vil ikke ha de våte skoene på meg i kveld, tenkte jeg for meg selv. Jeg vil være her!

Vi gikk, tok trappene ned, ventet mens hun fant nøklene, gikk inn, tok av tøfler og sokker, gikk på vekta og ventet! Som jeg trodde, jeg hadde gått ned 9 kilo. Jeg ville ikke bli sendt hjem pga vekten. Jeg følte meg så mye lettere, pustet ut og var nå iallefall klar for det som skulle komme.

Jeg ble spurt om kveldsmat, jeg sa ja takk til knekkebrød og vann. Hun så litt rart på meg "vann? knekkebrød?" Kanskje de trodde jeg skulle ha et siste herremåltid :) Jeg fikk iallefall et glass vann, og to knekkebrød, et med gulost og et med en fantastisk skinke! Den var sinnsykt god, angret plutselig litt på at jeg spiste det først, hehe

Jeg satte meg i tv stuen. Jeg kunne jo ikke sette meg eller legge meg i sengen før jeg hadde dusjet, og etter jeg hadde dusjet kunne jeg ikke gå ut av rommet, så det ventet jeg lengst mulig med. Jeg satt alene i tv stuen, bladde gjennom nrk1, nrk2 og tv2. Ikke akkurat stort utvalg, men jeg fant da litt. Det var tross alt tirsdagskveld på tv2 :)

I ti tiden kom nattevakten å satte veneflonen på meg. Akkurat når antibioticaen kom, er jeg faktisk litt usikker på. Men, den kom en eller annen gang før operasjonen :p Jeg kjente sommerfugler i magen, og dette var ikke av redsel, men av glede. Jeg gledet meg virkelig til operasjonen. Jeg gledet meg til mitt nye liv skulle starte. Jeg prøvde å kjenne etter til redsel, usikkerhet eller tvil. Jeg kjente ingenting. Jeg fant ingenting. Jeg var klar! Jeg har ventet på dette. Jeg har vært bestemt på dette så lenge. Jeg gledet meg! 

Jeg fikk sovepille da jeg la meg, for jeg sover ikke hvis jeg gruer eller gleder meg til noe som skal skje dagen etter. Jeg satt på en episode til av the listener, så den og så la jeg meg. Jeg sovnet kjapt!

Kl 06.00 kom nattevakten. Hun sa jeg bare kunne ligge stille mens hun ordnet det som skulle ordnes. Hun barberte magen min og ordnet andre ting som jeg ikke klarer å huske skikkelig. Jeg tuslet så ut på badet og vasket meg. Jeg fikk ikke lov å dusje siden det ville åpne porene på magen, og da ble det større fare for infeksjoner etc. 

Litt før 08.00 kom en hyggelig dame igjen inn på rommet mitt. Spurte om jeg var klar, og gjett om jeg var! Jeg fikk sånne blå plastikk sokker på beina før jeg gikk inn på operasjonsrommet. Der hilste alle så hyggelig på meg, forklarte vennlig hva som skulle skje og hvordan. Jeg fikk legge meg på senga, og jeg fikk hette på hodet. Jeg skulle få veneflon i den andre hånden også, men jeg rakk abre å få med meg at noen tok meg i hånden og fant frem veneflonen. 

Jeg husker jeg våkner så vidt da de triller meg inn på oppvåkningsrommet. Jeg husker jeg spør flere ganger om alt gikk bra. Jeg får til svar at alt gikk som det skulle. Innerst inne var jeg redd for at da de først var kommet på innsiden, ville det dukke opp noe som gjorde at operasjonen ikke kunne gjøres. Jeg var ikke direkte redd for dette dagen før, for jeg tenkte at det var veldig liten sjans, men da jeg våknet tenkte jeg tydligvis på dette igjen. Jeg sovnet igjen, etter å ha sagt jeg var fryktelig tørst. Jeg hsker jeg fikk en svamp stappa inn i munnen :p

Mitt første døgn var absolutt ingen fest! Mannen min hadde ringt for å høre hvordan det hadde gått. Han fikk litt onformasjon og beskjed om å ringe i 2-3 tiden hvis han ville snakke med meg. Rett før dette hadde prøvd å få meg opp av sengen. Jeg ar superklar! Kroppen min var absolutt ikke superklar! Jeg setter meg opp på sengekanten, får beskjed om å sitte der litt først. Det går bra, jeg føler meg klar for å sprette ut av senga, så slår det meg hardt! Jeg blir uvell, svimmel, føler jeg må kaste opp. Jeg sier nettopp dette, damen finner et "spybeger" til meg, før jeg vet ordet av det hører jeg: Lavt blodtrykk! Hun har blodtrykksfall. Legg henne ned med engang!

Jeg kaldtsvetter, det renner av meg, de legger meg ned, hever beina mine, henger over meg, finner kald våt klut til panna mi. Jeg føler meg helt borte. 

Etter en god stund vil de igjen prøve, men det samme skjer, og jeg blir lagt rett ned igjen. Samme prosedyre skjer på nytt. Dette skjer også noen ganger mens jeg bare ligger i sengen. Det er ikke så alt for mye de kan gjøre, men de gjør det de kan for at jeg skal ha det godt. Jeg sovner igjen. Jeg våkner litt her og litt der. Føler meg helt borte, og føler meg ikke helt god.

Nattevakten kommer, ei dansk dame som aldri hadde vært der før. Hun forsto virkelig ikke hva jeg sa alltid. Noe jeg syns var fryktelig irriterende. Da klokken ble kvart på tolv om natten måtte jeg tisse. Iløpet av de siste timene hadde formen min kommet seg betraktelig. Jeg ville prøve å gå på toalettet som var vegg i vegg, trodde jeg.

Dansken spør om jeg vil tisse? Den er grei. Hun forsvinner og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Hun kommer tilbake med et bekken! IKKE FAEN!!!! 

Det der skjer ikke! sier jeg. Det kommer ikke på tale!

Ja men, sider dansken, du klarer ikke stå eller gå.  

Jeg føler meg mye bedre. Jeg vil iallefall prøve!

Nei men du skjønner da det at det ikke går, det er alt for langt til toalettet.

Jeg blir rett og slett fra meg. Jeg kjenner tårene presser på. Jeg er ikke invalid, tenker jeg. Jeg er et menneske med rettigheter. Jeg må da få lov å prøve, jeg nekter å ligge i en seng å tisse. Jeg vil opp av denne jævla senga, jeg vil reise meg, jeg vil gå på do! 

Tårene kom, og dansken kom med dostol. Først tenkte jeg at hun kanksje ville trille meg inn på toalettet. Men neida. Det var ikke planen hennes. Hun mente jeg skulle sitte å tisse akkurat der hun plasserte stolen. Jeg følte hun tråkket meg ned. Jeg følte hun ikke ville la meg være friskere enn hva  som passet henne. Jeg ville ikke gå på do i et rom med flere pasienter. Jeg ville ikke tisse forran henne og den andre nattevakten! Jeg ble sint, lei meg, såret og forbanna på engang, men jeg måtte jo tisse. Jeg hadde ikke mye valg. Jeg kunne jo ikke akkurat rive ut alle ledningene som var på meg å løpe ut heller. 

Jeg reiser meg, fortere enn hva danskene ville jeg skulle, setter meg på den forbanna dostolen, og der sitter jeg! Bare det å sitte var så deilig. Danskemannen går, og danskedamen står igjen. Jeg syns det er vanskelig å tisse når andre hører på meg, iallefall ser på meg! Etter litt går det, jeg tisser. Herregud så deilig! Danskedama maser på meg. Er du ferdig? Du må bli ferdig, kan ikke sitte sånn så lenge. Blablabla. Jeg ble sittende ganske lenge, tisset to ganger og hadde ingen hast med å bli ferdig. Jeg tror jeg gjorde det litt på trass. Da hun gikk sin vei, tørket jeg meg, gikk tilbake til sengen, vasket hendene med en klut jeg hadde fått, også la jeg meg igjen. Jeg lå våken en time før jeg sovnet. Jeg ville ikke snakke eller se den dama mere, så jeg lot som jeg sov hver gang hun kom bort. Jeg sov en time, var våken en time, sov en time, og sånn fortsatte det helt til nest morgen.

Denne morgenen ble jeg vekket av en kjempe herlig dame. Hun spurte om jeg ønsket å prøve å stå opp litt, gå på do, vaske meg litt og komme meg opp på rommet mitt. Halleluja!!! Gjett om jeg ville.

Jeg gikk ut av senga igjen, noe som var fantastisk deilig. Toalettet lå vegg i vegg med rommet, så det var ikke lange stykke å gå. Hun fant frem kluter, håndler, skjorte og tannbørste til meg. Hun skulle fikse sengen min mens jeg vasket og ordnet meg. Jeg måtte bare ta den tiden jeg trengte. Jeg kan ikke forklare hvor mye friskere jeg følte meg etter en skikkelig vask.

Da jeg endelig var kommet opp på rommet mitt, følte jeg meg straks mye bedre. Jeg følte en mer ro siden jeg hadde rom med utsikt over Voss og vannet. For ikke glemme alenerom! Alt var så mye roligere og behageligere. Pleierene der oppe var også så mye roligere. De kom inn av og til, spurte hvordan det gikk, oppfordret meg til å bevege på meg, ga meg medisiner og alt jeg trengte. Jeg fikk vasket håret og med ett følte jeg meg tusen ganger bedre.

Jeg orket å gå litt rundt, satt i tv stuen, og snakket med noen av de andre som var der. Jeg følte jeg bare ble bedre og bedre. Pleierene forstyrret meg akkurat passe jeg fikk gjøre som jeg ville, og jeg følte jeg var meg selv igjen.

Jeg endte opp med ca 14 stikk i armene mine. Alle veneflonene jeg fikk, måtte ut etter en runde med intravenøst. Armene mine hovnet opp, ble røde, stramme, harde og vonde. Det svidde i armene mine, jeg kan love at det ikke var mye godt. Det ble derfor mye stikking i armene mine, og siden ingen fant årene mine, måtte de ringe til anestesifolk istede. Det var fryktelig mye frem og tilbake, mye vondt, men ikke så ille at man angret :)

Da fredagen kom var det mye frem og tilbake om jeg fikk reise hjem. Jeg hadde blødd mer enn det som var normalt. Drenet ble derfor ikke fjernet med det første. Jeg syns det var fryktelig trist at jeg måtte bli en dag til. Jeg hadde gledet meg til å reise. Slippe ut av sykehuset, komme hjem til svogeren og svigerinnen min, ha en rolig kveld og natt før jeg skulle fly hjem på lørdagen. 

Blodprosenten min var ganske lav på fredag, så jeg fikk en pose blod. Da jeg skulle ha pose nr to, hadde jeg selvfølgelig fått en reaksjon, så den andre posen ble uaktuell. Etter mye frem og tilbake mellom Haukeland og Voss, ble de enige om at jeg kunne reise, hvis jeg lovet å gå til legen på mandag for å måle blodprosenten igjen. 

Jeg hadde plutselig litt dårlig tid, men jeg fikk dusjet, fjernet plaster og dren, ordnet meg, pakket, bestilt taxi og kommet meg på toget. I bergen ble jeg hentet av svogeren min. Vi reiste på apoteket for å hente somac, fragminsprøyter og noen proteindrikker. 

Jeg fikk servert suppe da jeg kom, og ikke lenger etterpå ropte senga. Jeg sovnet med engang jeg la hodet på puta. Morgenen etter ble jeg vekket rett før halv ni. Jeg drakk litt proteindrikk før jeg tok meg en tur på badet. Slag i slag gikk det, og kl 13 var jeg hjemme hos meg selv igjen. Det var så utrolig deilig å se mann og barn igjen. Jeg var ikke så lenge oppe før jeg la meg en liten stund. Jeg va tross alt fremdeles ganske sliten. Lørdagskvelden ble litt kort, men det var godt å få ligge på sofan med mannen ved min side:)

På søndagen hadde jeg meg en liten tur på legevakta. Jeg ble plutselig veldig svimmel, uvell og kvalm. Jeg mistet følelser i armer, ben og i hodet. Fremdeles var blodprosenten litt lav, men jeg måtte ta flere prøver dagen etter hos fastlegen. Alle blodprøvene jeg tok på mandagen var fine, men fremdeles var blodprosenten litt lav. Man må bare ta tiden til hjelp. Jeg har tross alt vært gjennom en stor operasjon og det er ikke så enkelt å få i seg alt man skal på en to tre.

Jeg lærer meg det, og jeg har funnet ut hva som fungerer for meg. Jeg har god tro på at formen min skal bli bedre og bedre for hver dag som går. 

Jeg ser mer eller mindre mishandlet ut på armene, men det forsvinner vel med tiden det også :)