Forrige uke gikk absolutt ikke som planlagt! Det må ha vært den mest stressende uken jeg har hatt på... jeg vet ikke hvor lenge. Ikke fikk jeg tid til å trene skikkelig, for ikke å snakke om spising. Jeg fikk spist 1-2 måltider pr dag, og jeg skal jo tross alt ha ca 5-6 måltider. Sier seg selv at det ikke er helt heldig. Det har vært ting hver eneste dag, men denne uken ser litt roligere ut. I dag skal jeg treffe ei venninne jeg ikke har sett på noen måneder. Alt for lenge siden! Også bor hun bare 10 min unna... I morgen er det frivilligarbeid noen timer på ettermiddagen, samme på onsdag formiddag og torsdags ettermiddag. Muligens det blir noe fredags formiddag også. Så planer for dagene mangler det ikke på, men denne uken er det ikke hundre ting som skal gjøres utenom. Jeg liker å planlegge litt, men jeg kan fint gjøre ting spontant også. Når jeg vet at ting skal skje, syns jeg det er greit å ha kontroll. Når kontrollen da forsvinner litt etter litt, blir jeg lettere frustrert :p Da føler jeg at jeg ikke får gjort noe av det jeg skal, og alt bare blir tull. Sist uke skal få ligge godt fremme i minneboksen, slik at det ikke gjentar seg :)
Vi startet uken med trening, syns det er så greit, for da er jeg allerede igang når resten av uken kommer. Dropper jeg mandager, føler jeg at jeg henger etter resten av uken. Selv om det ble en god treningsøkt tidligere i dag, blir det ut en tur senere og enda en tur på kvelden. Så mosjon og trening har det ikke stoppet på i dag :) Denne uken skal bli en god uke, og iallefall mye bedre enn dagen i går.
I går skulle vi i familieselskap. Tante- og onkelbarnet vårt fylte året, og vi var bedt på kaker, boller og kaffe. På lørdag kveld tenkte jeg på hva jeg skulle ta på meg. Skapet mitt får bare mindre og mindre innhold, men jeg visste jeg hadde lagt en del klær på toppen som var for små, blandt annet litt penere klær. Tenkte jeg skulle se om noe av det passet nå. Det var jo noen uker siden jeg prøvde det sist, så noe måtte det da vel være? Søndagen kom, mann og barn var nesten ferdig, og jeg skulle dusje å kle meg. Denne søndagen fikk jeg virkelig oppleve medaljens bakside. Jeg tar ut alle klærne jeg har lagt opp i skapet, prøver plagg, på plagg, på plagg, men til ingen nytte. Alt var blitt for stort! Hvordan er det mulig.... Det er da bare noen uker siden jeg prøvde det, noe av dette burde da passet! Det ender med at hele skapet blir tømt, ingen klær passer, og jeg blir sittende på sengen å gråte. Det jeg går i for tiden er joggeklær. Har to baggy joggebukser, og en tynn"finere" en, men man kan ikke komme med joggebukse i familieselskap. Alle jeansene jeg hadde spart på passet heller ikke lengre. Disse var i 44, og jeg trodde virkelig det gikk greit. Joda, jeg kan fint da de på, men de detter av. Jeg ble sittende lenge på rommet mitt, se på haugen av klær, gråte og fundere på hva i alle dager jeg skal gjøre. Jeg kan ikke kjøpe en helt ny garderobe, alt fra undertøy til vinterklær. Jeg bruker ikke flere 1000kr på klær som likevel må byttes ut innen kort tid. Derfor har jeg tviholdt på det jeg kan bruke. Jeg har to tunikaer som passer greit, det ser ikke ut som om jeg svømmer i de, og 1 tights som faktisk er for stor, men det går likevel greit til tunikaer. Resten er jo for stort. Når jeg tenkte over hva jeg faktisk gikk med til daglig, fant jeg ut at det er mye det samme... Når jeg faktisk nå sier jeg nesten ikke har klær, mener jeg ikke at jeg har ørten bukser og gensere i skapet, men jeg liker ingen av de... Jeg mener faktisk at jeg ikke har.
Mannen min lånte meg belte sitt, jeg fant meg en topp også ruslet vi avgårde. Belte holdt kanskje buksa over hoftene mine, men buksa i seg selv gjorde ikke jobben sin. Rumpa ble bare mer og mer løs, og den hang som bare det... Jeg har aldri hatt no særlig stor rumpe, men i går skulle jeg ønske jeg hadde det, sånn at buksa hadde satt skikkelig på meg. Jeg følte meg absolutt ikke bra. Ikke følte jeg meg som meg, og ikke følte jeg at klærne var noe særlig. Jeg var heller litt mere mutt denne dagen, for det slo meg så plutselig. Første gang jeg gråt over en konsekvens av operasjonen, var det fordi alle klærne var for store... Merkelig ting å gråte for sånn egentlig...
Jeg er i alle fall bast bestemt på en ting. I år skal jeg bare ønske meg gavekort på klesbutikker!
Vi startet uken med trening, syns det er så greit, for da er jeg allerede igang når resten av uken kommer. Dropper jeg mandager, føler jeg at jeg henger etter resten av uken. Selv om det ble en god treningsøkt tidligere i dag, blir det ut en tur senere og enda en tur på kvelden. Så mosjon og trening har det ikke stoppet på i dag :) Denne uken skal bli en god uke, og iallefall mye bedre enn dagen i går.
I går skulle vi i familieselskap. Tante- og onkelbarnet vårt fylte året, og vi var bedt på kaker, boller og kaffe. På lørdag kveld tenkte jeg på hva jeg skulle ta på meg. Skapet mitt får bare mindre og mindre innhold, men jeg visste jeg hadde lagt en del klær på toppen som var for små, blandt annet litt penere klær. Tenkte jeg skulle se om noe av det passet nå. Det var jo noen uker siden jeg prøvde det sist, så noe måtte det da vel være? Søndagen kom, mann og barn var nesten ferdig, og jeg skulle dusje å kle meg. Denne søndagen fikk jeg virkelig oppleve medaljens bakside. Jeg tar ut alle klærne jeg har lagt opp i skapet, prøver plagg, på plagg, på plagg, men til ingen nytte. Alt var blitt for stort! Hvordan er det mulig.... Det er da bare noen uker siden jeg prøvde det, noe av dette burde da passet! Det ender med at hele skapet blir tømt, ingen klær passer, og jeg blir sittende på sengen å gråte. Det jeg går i for tiden er joggeklær. Har to baggy joggebukser, og en tynn"finere" en, men man kan ikke komme med joggebukse i familieselskap. Alle jeansene jeg hadde spart på passet heller ikke lengre. Disse var i 44, og jeg trodde virkelig det gikk greit. Joda, jeg kan fint da de på, men de detter av. Jeg ble sittende lenge på rommet mitt, se på haugen av klær, gråte og fundere på hva i alle dager jeg skal gjøre. Jeg kan ikke kjøpe en helt ny garderobe, alt fra undertøy til vinterklær. Jeg bruker ikke flere 1000kr på klær som likevel må byttes ut innen kort tid. Derfor har jeg tviholdt på det jeg kan bruke. Jeg har to tunikaer som passer greit, det ser ikke ut som om jeg svømmer i de, og 1 tights som faktisk er for stor, men det går likevel greit til tunikaer. Resten er jo for stort. Når jeg tenkte over hva jeg faktisk gikk med til daglig, fant jeg ut at det er mye det samme... Når jeg faktisk nå sier jeg nesten ikke har klær, mener jeg ikke at jeg har ørten bukser og gensere i skapet, men jeg liker ingen av de... Jeg mener faktisk at jeg ikke har.
Mannen min lånte meg belte sitt, jeg fant meg en topp også ruslet vi avgårde. Belte holdt kanskje buksa over hoftene mine, men buksa i seg selv gjorde ikke jobben sin. Rumpa ble bare mer og mer løs, og den hang som bare det... Jeg har aldri hatt no særlig stor rumpe, men i går skulle jeg ønske jeg hadde det, sånn at buksa hadde satt skikkelig på meg. Jeg følte meg absolutt ikke bra. Ikke følte jeg meg som meg, og ikke følte jeg at klærne var noe særlig. Jeg var heller litt mere mutt denne dagen, for det slo meg så plutselig. Første gang jeg gråt over en konsekvens av operasjonen, var det fordi alle klærne var for store... Merkelig ting å gråte for sånn egentlig...
Du er jo så søt!
SvarSlettTenk at noe som er så positivt kan være så trist :-/
Flink er du hvertfall :-)
Ikke sant:( Det finnes selvfølgelig tider som kan bli tøffe etter dette, men at det skulle være at jeg plutselig satt med bare for store klær, det hadde jeg ikke tenkt :p
SvarSlettHehe du skal jo bare være glad til at klærne er for store.. jeg har enda ikke kunnet gå ned en str og vil grine over det.. har masse klær som er for små som venter på at jeg skal komme oppi.. men ser ut til at det kan ta laaaang tid for meg, selv om jeg går ned 1-2kg i uka..
SvarSlettBare litt kjipt når jeg hoppet over så mange størrelser, og nå har ingen klær som passer :p Ikke har jeg råd til å kjøpe så mye nye klær heller :p Får håpe det ikke er så mange selskaper i nærmeste framtid :p
SvarSlettJeg heller gikk ikke ned str før ca en måned etter. Da løsnet det skikkelig, og alt jeg hadde spart på, ble for stort:p