Dette er et veldig langt innlegg... Orker du ikke lese sånne ting, kan du la være. Jeg måtte bare lufte noen av tankene mine, og derfor kan kanskje innlegget virke litt rotete.
________
Datter. Søster. Kone. Mamma. Tante. Svigerinne. Tante- og onkelbarn. Barnebarn. Søskenbarn. Svigerdatter. Vektoperert. Det er det jeg er. Jeg var alle de andre tingene før vektoperasjonen også, nå har jeg bare fått en ny sjanse her i livet. Hvorfor skal det gjøre meg til et dårligere menneske?
Stadig undrer jeg meg over verden vi lever i. Vi lever faktisk i 2012. Man ville trodd at folk ikke var så dømmende? Jeg blir iallefall sjokkert over hva folk kan lire av seg. Både før og etter operasjonen min har jeg lest mye om vektoperasjoner. Jeg ville være så forberedt som jeg kunne, og jeg vil fremdeles lære mer. Forstå mer. Jeg kan ikke komme unna alle de negative innspillene til folk. Det finnes et hav av diverse diskusjonsforum, og alle har sine meninger. Hva synet på overvektige og vektoperasjon er, er det ingen tvil om. Det er så mange som ser så ned på dette. Er det virkelig så tabu?
Enkelte mener at dette bare er latskap, selvvalgt og en enkel utvei. En enkel måte å kvitte seg med "problemene". Noen uttaler seg som om de vet alt om overvekt og slanking, men sannheten er at de vet fryktelig lite.
Hvorfor er alle overvektige late? Hvorfor spiser ingen overvektige sunt? Hvorfor trener ikke overvktige mere?Det er jo bare å...... Dette er gjerne det som først blir sagt av de mange negative menneskene der ute. Hvis det bare var å gjøre sånn, hvorfor går man ikke ned da? Hvorfor skjer det ikke forandringer?
De fleste overvektige er eksperter på slanking. Iallefall de som virkelig har gått inn for å gå ned i vekt. De finner alle mulige kurer, dietter, fremgangsmåter og alt annet viss vass. Jeg har som tidligere sagt prøvd så og si alt. Jeg hadde ALDRI fått denne operasjonen om jeg ikke hadde prøvd på egenhånd.
Jeg lager så og si aldri fabrikat mat. Her vil jeg lage alt fra bunnen av, så lenge det lar seg gjøre. Ikke kun fordi det er sunnest, men fordi jeg er glad i å lage mat. Jeg syns det er morro å prøve nye ting. Lage nye ting, oppdage nye ting. Når man lager maten fra bunnen av, slipper man alle disse tilsatte tingene, maten blir sunnere bare av det. Jeg har vært innom diverse aktiviteter, jeg har barn nå, jeg har ikke mulighet til å bare ligge på en sofa å spise godteri til frokost, lunsj, middag og kvelds. Ikke at jeg gjorde det før heller. Det er ikke så stor forskjell på kostholdet mitt og en normalvektig sitt.
Jeg valgte ikke da jeg var lita, at overvektig det var det jeg skulle forbli. Forble jeg det, kunne jeg jo bare fortsette å bli mobbet. Folk som trodde de hadde rett til å få meg til å føle meg som et null, ville få lov. Jeg ville slippe å ha mange gode venner på skolen, jeg ville slippe å bli valgt først på lag. Jeg ville bare være. Være et overvektig mobbeoffer. Det var selvsagt det som var min drøm!
Kødder dere eller!!?
Ingen hadde rett til å tro de kunne mobbe meg hver dag. Ingen hadde rett til å ødelegge selvtilliten min. Ingen hadde rett til å få meg til å tro jeg ikke var verdt noen ting. Likevel var det mange som tenkte at de hadde den retten. Tror folk at man får det lettere med å forandre på vektproblemer hvis noen plager oss med det? At vi da tenker: Hjelpes, jeg må jo bare ta meg sammen nå. Det er jo bare å gjøre sånn og sånn.
Nei. Helt feil. Vi har jo prøvd!
Det gjør jo saken bare værre. Mange stenger seg inne. Noen tyr til trøstespising til og med. Noen slutter kanskje å spise og får et enda værre utfall.
Hvorfor kan ikke vi som har prøvd så lenge få den siste sjansen? Ja, for meg så er det en siste sjanse. Man velger ikke en vektoperasjon fordi man bare ikke gidder å prøve mer selv! Man velger det fordi det er siste utvei.
Vektoperasjoner er et fantastisk tilbud. Det er et fantastisk verktøy for de som ikke har noe valg lenger. At det er lett, må folk lenger ut på landet med! For det er alt annet enn lett!!
Det er ikke bare å si: Jeg klarer ikke slanke meg, jeg vil ha en operasjon. Takk, hadet bra.
Man må vise at man har prøvd. Man må vise at man har tenkt igjenom. At man klarer kravene som stilles til deg.
De vanligste kravene er:
Du skal ike kunne unna deg noe, for du skal leve strengt. Har du brukt opp dine 700 kalorier før middag, ja da får du spise grønnsaker og drikke vann resten av dagen da. Du skal ikke over!
Dagen etter operasjonen kan du drikke. Vet du hvor mye? 3 dl vann! I SMÅ slurker. Jeg fikk et lite medisin beger, fylte det til det rommet 30 ml. Det lille begeret holdt lenge! 1 ts drikke her og 1 ts drikke der. Drikker du for mye på en gang, eller for fort etter hverandre, ja da får du smerter sendt fra helvete! Glemmer du deg en gang, så er det liten sjans for at du gjør det igjen! Det hjelper ikke om du er så tørst at du kunne drukket et hav. Du har ingen sjans til å drikke mer en 1 ts om gangen. Dagen etter må du få i deg 1 liter vann. Spiller ingen rolle om du er så tørst nå heller, du får ikke dette i deg på kort tid. De fleste klarer ikke 1 liter 2 dager etter operasjonen en gang.
Du har luftsmerter. I mage, rygg, ben og armer. Det varierer veldig fra person til person, men luftsmerter er der. Det hjelper å gå, men det er begrenset for hva du klarer så tidlig. Noen klarer dette kjempe raskt, andre (sånn som meg) er rimelig ødelagt, har for lav blodprosent og føler seg rett og slett påkjørt! Nå blir du sendt hjem. Nå står du alene. Her er det ingen sykepleiere eller leger som sjekker deg. Ingen som følger med a du får i deg nok, gir deg intravenøst om nødvendig, ingen som kan svare eller hjelpe deg når du trenger det. Nå skal du lære å leve ditt nye liv. Det er nå det starter.
2 uker på suppe, yoghurt og ernæringsdrikke. Frokost, lunsj, mellommåltid, middag, mellommåltid og kveldsmat. Du blir dritt lei kan jeg love. Da et det ekstra hardt, siden man ikke kan spise noe som helst annet. Etter dette blir det to uker på most mat. Du må prøve deg frem på alt, for nå er det mye magen din ikke tåler. Du kan jo tenke deg hvor delikat most mat ser ut.... Det ser til tider fryktelig ut og det er ingen ting å tygge. Likevel er du super happy for å slippe flytende.
Etter en måne kan du spise normalt. Nå feiler man gjerne enda mer. Du tar et par gafler ned pølse og potetmos, spiser sagte og godt. Så tar det et par minutter: du tror du dør. Du føler du må kaste opp, du blir svimmel, kvalm, du får vondt, du tør ikke bevege deg, snakke, så vidt puste. Kjempe deilig! Jeg spiser ikke potetmos messer første. Det er grønnsaker, frukt og mat magen rett og slett ikke takler. Dette vet man ikke før man har prøvd, så man må bare gi det et forsøk.
Du klarer gjerne ikke få i deg så mye mat du skal, og formen din kan være litt dårlig, men med tid lærer du deg hvordan man skal leve sitt nye liv.
Du kan få servert favorittretten din, du må velge om du vil spise poteter, kjøttet, grønnsakene eller noe av det andre. Du spiser mindre enn et barn. Du må bruke evigheter på å spise, så maten er gjerne litt kald før du er ferdig. Du får rett og slett en smaksprøve på middagen, du får ikke spist det du ønsker. Er det noe som er ekstra godt, kan du bare glemme å smake bare litt til. Er det fult, så er det fult :)
Men, alt dette er så verdt det!! Jeg angrer ikke et sekund på valget mitt. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om andres meninger. Jeg har hatt folk nærme meg som har sagt sine meninger, som ikke har vært av det støttende slaget, men likevel kunne det ikke brydd meg. Ingen kan sitte å si hva jeg vil føle etter en sånn operasjon. Ingen kan fortelle meg hva jeg vil bli misfornøyd med. Dette er mitt liv, jeg må leve det, jeg må ta ansvar for mine handlinger, og for mine feil. Jeg må stå for det jeg velger.
Jeg står for mitt valg om en vektoperasjon. Dette var noe jeg ville, dette er noe jeg er glad for at jeg gjorde. Ingen kan noen gang forandre på mine tanker på det her.
Hva alle andre måtte mene, men i vei. Men ikke tro dere vet alt. Dere vet iallefall ikke mer om oss enn hva vi gjør selv. Vi må få bestemme over oss selv, og vi må få velge selv hva som er rett for oss.
Hvorfor skal man skjems over valget man tar. Jeg syns de overvektige som tør å ta sånne store valg er tøffe! De har innsett at de ikke klarer det selv. De har oppsøkt hjelp. De har tatt et enorm stort valg. Vær stolte over dere selv og valget deres! Det er jeg!
________
Datter. Søster. Kone. Mamma. Tante. Svigerinne. Tante- og onkelbarn. Barnebarn. Søskenbarn. Svigerdatter. Vektoperert. Det er det jeg er. Jeg var alle de andre tingene før vektoperasjonen også, nå har jeg bare fått en ny sjanse her i livet. Hvorfor skal det gjøre meg til et dårligere menneske?
Stadig undrer jeg meg over verden vi lever i. Vi lever faktisk i 2012. Man ville trodd at folk ikke var så dømmende? Jeg blir iallefall sjokkert over hva folk kan lire av seg. Både før og etter operasjonen min har jeg lest mye om vektoperasjoner. Jeg ville være så forberedt som jeg kunne, og jeg vil fremdeles lære mer. Forstå mer. Jeg kan ikke komme unna alle de negative innspillene til folk. Det finnes et hav av diverse diskusjonsforum, og alle har sine meninger. Hva synet på overvektige og vektoperasjon er, er det ingen tvil om. Det er så mange som ser så ned på dette. Er det virkelig så tabu?
Enkelte mener at dette bare er latskap, selvvalgt og en enkel utvei. En enkel måte å kvitte seg med "problemene". Noen uttaler seg som om de vet alt om overvekt og slanking, men sannheten er at de vet fryktelig lite.
Hvorfor er alle overvektige late? Hvorfor spiser ingen overvektige sunt? Hvorfor trener ikke overvktige mere?Det er jo bare å...... Dette er gjerne det som først blir sagt av de mange negative menneskene der ute. Hvis det bare var å gjøre sånn, hvorfor går man ikke ned da? Hvorfor skjer det ikke forandringer?
De fleste overvektige er eksperter på slanking. Iallefall de som virkelig har gått inn for å gå ned i vekt. De finner alle mulige kurer, dietter, fremgangsmåter og alt annet viss vass. Jeg har som tidligere sagt prøvd så og si alt. Jeg hadde ALDRI fått denne operasjonen om jeg ikke hadde prøvd på egenhånd.
Jeg lager så og si aldri fabrikat mat. Her vil jeg lage alt fra bunnen av, så lenge det lar seg gjøre. Ikke kun fordi det er sunnest, men fordi jeg er glad i å lage mat. Jeg syns det er morro å prøve nye ting. Lage nye ting, oppdage nye ting. Når man lager maten fra bunnen av, slipper man alle disse tilsatte tingene, maten blir sunnere bare av det. Jeg har vært innom diverse aktiviteter, jeg har barn nå, jeg har ikke mulighet til å bare ligge på en sofa å spise godteri til frokost, lunsj, middag og kvelds. Ikke at jeg gjorde det før heller. Det er ikke så stor forskjell på kostholdet mitt og en normalvektig sitt.
Jeg valgte ikke da jeg var lita, at overvektig det var det jeg skulle forbli. Forble jeg det, kunne jeg jo bare fortsette å bli mobbet. Folk som trodde de hadde rett til å få meg til å føle meg som et null, ville få lov. Jeg ville slippe å ha mange gode venner på skolen, jeg ville slippe å bli valgt først på lag. Jeg ville bare være. Være et overvektig mobbeoffer. Det var selvsagt det som var min drøm!
Kødder dere eller!!?
Ingen hadde rett til å tro de kunne mobbe meg hver dag. Ingen hadde rett til å ødelegge selvtilliten min. Ingen hadde rett til å få meg til å tro jeg ikke var verdt noen ting. Likevel var det mange som tenkte at de hadde den retten. Tror folk at man får det lettere med å forandre på vektproblemer hvis noen plager oss med det? At vi da tenker: Hjelpes, jeg må jo bare ta meg sammen nå. Det er jo bare å gjøre sånn og sånn.
Nei. Helt feil. Vi har jo prøvd!
Det gjør jo saken bare værre. Mange stenger seg inne. Noen tyr til trøstespising til og med. Noen slutter kanskje å spise og får et enda værre utfall.
Hvorfor kan ikke vi som har prøvd så lenge få den siste sjansen? Ja, for meg så er det en siste sjanse. Man velger ikke en vektoperasjon fordi man bare ikke gidder å prøve mer selv! Man velger det fordi det er siste utvei.
Vektoperasjoner er et fantastisk tilbud. Det er et fantastisk verktøy for de som ikke har noe valg lenger. At det er lett, må folk lenger ut på landet med! For det er alt annet enn lett!!
Det er ikke bare å si: Jeg klarer ikke slanke meg, jeg vil ha en operasjon. Takk, hadet bra.
Man må vise at man har prøvd. Man må vise at man har tenkt igjenom. At man klarer kravene som stilles til deg.
De vanligste kravene er:
- Du har en BMI på 40 eller mer,
- Du har en BMI på 30 eller mer, kombinert med ett eller flere fedmerelaterte helseproblemer (for eksempel diabetes type-2, hjerteproblemer, ledd problemer, søvnapné og så videre).
- Du har tidligere forsøkt å gå ned i vekt med medisinsk oppfølging, for eksempel ved hjelp av kostholdsendringer, mosjon og legemidler, men har ikke klart å oppnå et varig vekttap.
- Du har ingen andre sykdommer som overvekten skyldes (for eksempel hormonsykdommer).
- Du er villig til å gjøre en livslang innsats med oppfølging og følge omfattende instruksjoner om kosthold og mosjon samt medisinske retningslinjer.
- Det finnes ingen medisinske eller psykologiske hindringer for narkose eller operasjon.
- Du har ingen problemer relatert til alkohol- eller narkotikamisbruk.
- Gå ned kirurgens vektkrav.
Du skal ike kunne unna deg noe, for du skal leve strengt. Har du brukt opp dine 700 kalorier før middag, ja da får du spise grønnsaker og drikke vann resten av dagen da. Du skal ikke over!
Dagen etter operasjonen kan du drikke. Vet du hvor mye? 3 dl vann! I SMÅ slurker. Jeg fikk et lite medisin beger, fylte det til det rommet 30 ml. Det lille begeret holdt lenge! 1 ts drikke her og 1 ts drikke der. Drikker du for mye på en gang, eller for fort etter hverandre, ja da får du smerter sendt fra helvete! Glemmer du deg en gang, så er det liten sjans for at du gjør det igjen! Det hjelper ikke om du er så tørst at du kunne drukket et hav. Du har ingen sjans til å drikke mer en 1 ts om gangen. Dagen etter må du få i deg 1 liter vann. Spiller ingen rolle om du er så tørst nå heller, du får ikke dette i deg på kort tid. De fleste klarer ikke 1 liter 2 dager etter operasjonen en gang.
Du har luftsmerter. I mage, rygg, ben og armer. Det varierer veldig fra person til person, men luftsmerter er der. Det hjelper å gå, men det er begrenset for hva du klarer så tidlig. Noen klarer dette kjempe raskt, andre (sånn som meg) er rimelig ødelagt, har for lav blodprosent og føler seg rett og slett påkjørt! Nå blir du sendt hjem. Nå står du alene. Her er det ingen sykepleiere eller leger som sjekker deg. Ingen som følger med a du får i deg nok, gir deg intravenøst om nødvendig, ingen som kan svare eller hjelpe deg når du trenger det. Nå skal du lære å leve ditt nye liv. Det er nå det starter.
2 uker på suppe, yoghurt og ernæringsdrikke. Frokost, lunsj, mellommåltid, middag, mellommåltid og kveldsmat. Du blir dritt lei kan jeg love. Da et det ekstra hardt, siden man ikke kan spise noe som helst annet. Etter dette blir det to uker på most mat. Du må prøve deg frem på alt, for nå er det mye magen din ikke tåler. Du kan jo tenke deg hvor delikat most mat ser ut.... Det ser til tider fryktelig ut og det er ingen ting å tygge. Likevel er du super happy for å slippe flytende.
Etter en måne kan du spise normalt. Nå feiler man gjerne enda mer. Du tar et par gafler ned pølse og potetmos, spiser sagte og godt. Så tar det et par minutter: du tror du dør. Du føler du må kaste opp, du blir svimmel, kvalm, du får vondt, du tør ikke bevege deg, snakke, så vidt puste. Kjempe deilig! Jeg spiser ikke potetmos messer første. Det er grønnsaker, frukt og mat magen rett og slett ikke takler. Dette vet man ikke før man har prøvd, så man må bare gi det et forsøk.
Du klarer gjerne ikke få i deg så mye mat du skal, og formen din kan være litt dårlig, men med tid lærer du deg hvordan man skal leve sitt nye liv.
Du kan få servert favorittretten din, du må velge om du vil spise poteter, kjøttet, grønnsakene eller noe av det andre. Du spiser mindre enn et barn. Du må bruke evigheter på å spise, så maten er gjerne litt kald før du er ferdig. Du får rett og slett en smaksprøve på middagen, du får ikke spist det du ønsker. Er det noe som er ekstra godt, kan du bare glemme å smake bare litt til. Er det fult, så er det fult :)
Men, alt dette er så verdt det!! Jeg angrer ikke et sekund på valget mitt. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om andres meninger. Jeg har hatt folk nærme meg som har sagt sine meninger, som ikke har vært av det støttende slaget, men likevel kunne det ikke brydd meg. Ingen kan sitte å si hva jeg vil føle etter en sånn operasjon. Ingen kan fortelle meg hva jeg vil bli misfornøyd med. Dette er mitt liv, jeg må leve det, jeg må ta ansvar for mine handlinger, og for mine feil. Jeg må stå for det jeg velger.
Jeg står for mitt valg om en vektoperasjon. Dette var noe jeg ville, dette er noe jeg er glad for at jeg gjorde. Ingen kan noen gang forandre på mine tanker på det her.
Hva alle andre måtte mene, men i vei. Men ikke tro dere vet alt. Dere vet iallefall ikke mer om oss enn hva vi gjør selv. Vi må få bestemme over oss selv, og vi må få velge selv hva som er rett for oss.
Hvorfor skal man skjems over valget man tar. Jeg syns de overvektige som tør å ta sånne store valg er tøffe! De har innsett at de ikke klarer det selv. De har oppsøkt hjelp. De har tatt et enorm stort valg. Vær stolte over dere selv og valget deres! Det er jeg!
Kjenner meg igjen i så mye av det du skriver...
SvarSlettMen tenker at folk som ikke vet hva de snakker om bør passe sine egne saker..
På bloggen min har jeg noen filmsnutter, en handler om operasjonen og den andre handler om hvorfor overvektige ikke klarer å gå ned i vekt... disse mener jeg alle bør se...
Jeg er også fornøyd over valget jeg har tatt ang slankeoperasjon og angrer ikke i det hele tatt... har folk noe i mot det så synd for dem tenker jeg... Dette er en helt sinnsykt tøff prosess og vi gjør ikke dette for morro skyld liksom.
Nettopp. Det er en veldig tøff prosess. Det er ikke bare å bli operert, også er man fiks ferdig etterpå. Det ligger så mer forran, under og etter sånne operasjoner. Det tøft både psykisk og fysisk. Det er absolutt ingen enkel utvei, og det skal ingen prøve å si til oss engang. De som tror de vet alt, burde få seg en oppvekker!
SvarSlett