Snart er det min tur!
Idag er det 13 dager til opersjonen min. Jeg befinner meg fortiden på østlandet, hjemme hos familien min. Idag har jeg parkert rumpa mi på farmen til pappa. Dette er terapi for sjelen. Bare det å komme kjørende ned bakken, se havet som strekker seg så lang øye kan se, hundene som kommer løpende mot deg, hestene som kommer for å hilse på, og det beste av alt, det er her verdens beste pappa befinner seg. Det er ingen hemmelighet, jeg ER og jeg vil alltid være ei skikkelig pappa-jente. Den største og viktigste støtten jeg har hatt og fremdeles har her i livet, kommer fra pappan min. Det er fantastisk godt å vite at han alltid er der for meg. Alltid har gode råd og støttende ord når det trengs. Alltid er skulder å gråte på, og alltid en spøk på lur. Pappan min er fantastisk.
Det er ganske så kjipt å bo så langt borte fra familien min. Man må alltid planlegge så mye før man kan komme. Man må også ha penger til det. Det er faktisk ikke billig for en hel familie på fly. Når vi da først kommer hit er det etterlengtet og fantastisk.
Idag lagde jeg kyllingfilet marinert med yoghurt naturell og karri, og en skikkelig salat til. Rett over 300kcal. Var kjempe godt. Tenkte at når jeg først er her, kan jeg jo lage middag til familien min, og samtidig lage noe som jeg kan spise, uten å måtte plukke vekk det ene og det andre.
Om 12 dager befinner jeg meg på Voss. De 2 siste kiloene vil faen ikke av!!! Jeg kjenner jeg blir helt stressa. Det tror jeg ikke er så lurt. Tviler på at vekta vil gå nedover så lenge jeg stresser. Når jeg komemr hjem skal jeg bo på treningsenteret, hehe. Om jeg så må, skal jeg sulte meg. Neida.. Joda.. Eh… :)
Igår laget mamma pangasius til middag siden jeg ønsket fisk. Ingen av oss hadde noen gang smakt en sånn fisk, men ovnstekt med salt, pepper, sitron og purre.. mmmm. Dette skal jeg lage mer av. Når det står noe godt på bordet, samma hva det måtte være, ser jeg ¨på mamma å spør om jeg kan få. Hun svarer nei, og jeg kan puste lettet ut og vite at jeg ikke sprekker :)
Jeg kan ikke forklare hvor godt det er at så mange støtter meg i valget. Som mener at jeg tar et riktig valg. Hadde vært grusomt om folk ikke støttet meg i dette. Har snakket med de som faktisk mener at dette ikke vil gi meg noe bedre livsglede. Finner det ganske merkelig at andre kan fortelle meg hva som er rett for meg.
Jeg skal vise de jeg!
Idag er det 13 dager til opersjonen min. Jeg befinner meg fortiden på østlandet, hjemme hos familien min. Idag har jeg parkert rumpa mi på farmen til pappa. Dette er terapi for sjelen. Bare det å komme kjørende ned bakken, se havet som strekker seg så lang øye kan se, hundene som kommer løpende mot deg, hestene som kommer for å hilse på, og det beste av alt, det er her verdens beste pappa befinner seg. Det er ingen hemmelighet, jeg ER og jeg vil alltid være ei skikkelig pappa-jente. Den største og viktigste støtten jeg har hatt og fremdeles har her i livet, kommer fra pappan min. Det er fantastisk godt å vite at han alltid er der for meg. Alltid har gode råd og støttende ord når det trengs. Alltid er skulder å gråte på, og alltid en spøk på lur. Pappan min er fantastisk.
Det er ganske så kjipt å bo så langt borte fra familien min. Man må alltid planlegge så mye før man kan komme. Man må også ha penger til det. Det er faktisk ikke billig for en hel familie på fly. Når vi da først kommer hit er det etterlengtet og fantastisk.
Idag lagde jeg kyllingfilet marinert med yoghurt naturell og karri, og en skikkelig salat til. Rett over 300kcal. Var kjempe godt. Tenkte at når jeg først er her, kan jeg jo lage middag til familien min, og samtidig lage noe som jeg kan spise, uten å måtte plukke vekk det ene og det andre.
Om 12 dager befinner jeg meg på Voss. De 2 siste kiloene vil faen ikke av!!! Jeg kjenner jeg blir helt stressa. Det tror jeg ikke er så lurt. Tviler på at vekta vil gå nedover så lenge jeg stresser. Når jeg komemr hjem skal jeg bo på treningsenteret, hehe. Om jeg så må, skal jeg sulte meg. Neida.. Joda.. Eh… :)
Igår laget mamma pangasius til middag siden jeg ønsket fisk. Ingen av oss hadde noen gang smakt en sånn fisk, men ovnstekt med salt, pepper, sitron og purre.. mmmm. Dette skal jeg lage mer av. Når det står noe godt på bordet, samma hva det måtte være, ser jeg ¨på mamma å spør om jeg kan få. Hun svarer nei, og jeg kan puste lettet ut og vite at jeg ikke sprekker :)
Jeg kan ikke forklare hvor godt det er at så mange støtter meg i valget. Som mener at jeg tar et riktig valg. Hadde vært grusomt om folk ikke støttet meg i dette. Har snakket med de som faktisk mener at dette ikke vil gi meg noe bedre livsglede. Finner det ganske merkelig at andre kan fortelle meg hva som er rett for meg.
Jeg skal vise de jeg!
kjekt å se at du koser deg hos foreldrene dine :)
SvarSlettDet er veldig viktig med mye støtte under dette ja, vil være tungt å gå gjennom det alene.
Jeg er for det meste alene når ikke typen er her, merker det er litt tøft.. men kommer meg jo gjennom det for det ;)
De 2 kg får du nok til, satser på det snart løsner :) Alt ordner seg skal du se snuppa :) bare 13 dager igjen for deg ..... Weeeeee :D
Støtte er ekstremt viktig! Er bedre å ha en som er der så ofte de kan, en noen som ikke er der i det hele tatt, heldigvis :)
SvarSlettJeg begynner å føle meg dum, som faktisk ikke får av de 2 siste. Har hatt så lang tid på meg, men det har bare stoppet opp. Denne kroppen vil virkelig ikke gå ned på egenhånd!
Du har jo vært råflink!!! :D :D